Stacks Image 166452

KAN BIER KOMMUNISERE MED LYDER? INTERESSANT FORSKNING VISER AT DE KAN!

Først litt om lyd.

Lyd som vi kan sanse ved hjelp av hørselen, er trykkvariasjoner (bølger) i luften som sprer seg i luftmolekylene. Lyd er energi som må ha et materiale (luft, metall, vann etc.) å spre seg i. Ta en stein og kast den i et stille vann og se hva som skjer: Energien i steinkastet som stammer fra armen din, treffer vannflata og det blir et plask! Energien skaper en ringbølge rundt steinen som sprer seg som ringer/bølger i vannet og beveger seg utover fra der steinen landet til bølgevirkningen forsvinner. Lyd-energi kan forklares på samme måte: Energi i form av molekylsvingninger skapes og forplanter seg i lufta som bølger i vannet og når vårt øre. Signalene går til hjernen og blir tolket. Lydbølger måles i Herz, som er antall lydsvingninger pr. sekund. Øret vårt kan oppfatte fra 20 til 20.000 svingninger pr. sekund. Over og under dette frekvensområde, kan vi mennesker ikke oppfatte lyd. Lyd må ha et materiale å spre seg i, og jo kortere avstand det er mellom molekylene i materiale, jo raskere går lydbølgene.

  • Luft: 340 meter/sekund
  • Vann: 1400 meter/sekund
  • Treverk: 3500 meter/sekund
  • Stål: 5000 meter/sekund

BIER OG BRUK AV LYD.

Lyd kan sendes gjennom luft som bølger eller som vibrasjoner eller svingninger i faste stoffer, og samlet kalles dette for vibrasjonsakustikk. Vibrasjonsakustikk spiller en viktig rolle i kommunikasjonen mellom biene i en bikube. I lang tid trodde man at biene var døve for lyd (Goodman 2003), men det har vist seg at bier kan registrere lyd og tolke signalene (Towne and Kirchner 1989). Man har greid å kartlegge bienes registrering av luftbåren lyd og hittil funnet at de oppfatter lyd i frekvensområdet 10 til 500 Herz. Bier lager lyd med frekvens godt under 10 Herz og over 1000 Herz (McNeil 2015), men hvor mye av dette de oppfatter, er man usikre på. De har et organ inne i antennene som heter Johnston organet. Dette organet er et sanseorgan som fanger opp lydbølger og omgjør signalene til nerveimpulser som sendes til hjernen.

Bier lager ikke lyd bare ved å slå med vingene, men også ved å bruke selve vingemusklene. Vingemusklene blir naturligvis brukt ved flyvning, men de kan frikobles fra vingene i framkroppen for produksjon av varme å lage lyder med, og det gjør de. Dette gir gode muligheter for lydsignaler.

Det viser seg nemlig at bidansen på tavlene ikke bare er bevegelse i 8-tallsmønster med informasjon om solvinkler og distanser, men ren kommunikasjon med lydbølger og vibrasjoner.

I 1989 undersøkte Towne and Kirchner bienes oppfattelse av lyd. De brukte en kombinasjon av lyd og svake elektriske støt. Biene lærte å unngå strømstøt ved å forlate underlaget når et lydsignal ble gitt, for etter signalet ble underlaget gjort elektrisk. Konklusjonen ble da at biene kunne høre luftbåren lyd.

Et nytt forsøk (Kirchner et al. 1991) trente biene til å svinge til høyre eller til venstre når de kom inn i en fôrautomat. Hvilken vei de skulle svinge for å få mat, ble styrt av lyd. Metoden ble brukt for å finne ut hvilket frekvensområde biene kunne høre. Forsøkene viste at bier hører luftbåren lyd opptil 500 Herz med følsomhet nok til å oppfatte lydene fra ei dansebie (Kirchner 1993). Samme treningsteknikk ble brukt til å finne ut hvilke sensoriske strukturer som biene oppfanger lydsignalene med (hår, antenner, kroppsdeler osv) (Dreller and Kirchner 1993a). Sensoriske strukturer for å fange opp lyd på kort avstand, trodde man var hår på bikroppen og antennene. Bier som hadde lært seg å reagere på lyd ble deretter manipulert ved at man fjernet en eller begge antennene eller dekket til et visst ledd i antenna eller fjernet visse hår på kroppen(Kirchner 1993). Disse forsøkene viste at biene mottar lydsignaler med et organ, Johnston-organet (Dreller and Kirchner 1993a), som ligger inni antennene.

JOHNSTON-ORGANET, BIENES ALTERNATIV TIL VÅRT MELLOMØRE? Johnston-organet inni antenna, (fig. 1a) er en samling sensorceller som er følsomme for vibrasjoner. Johnston-organet er plassert i leddområdet i antennas andre del, Pedicel, (se bildet) og registrer vibrasjoner iytterste antennedel (flagellum)(Towne 1994). Ytterste antennedel kan registrere bevegelser ned til 20nm ( 20 milliardedels meter) og er følsom for lavfrekvens lyd i området 265-350 Herz. Organet har 300 nerveceller som omformer mekanisk vibrasjon til nerveimpulser som sendes videre for tolkning i hjernen. (McNeil 2015). Johnston-organet og antennene er svært viktige under flyvningen.

«DANSEBIELYD» Lydfeltet som dannes nær dansende bier ble undersøkt med to mikrofoner plassert i forskjellige vinkler i forhold til den dansende bia (Michelsen et al. 1987). Forsøkene viste at lydene under dansingen er produsert av vingene som fungerer som to speilvendte lydgivere. I nærheten av bakkroppen (abdomen) er lydbølgene i luftrommene over og under vingeplanet helt ute av fase. Langs vingekantene, fant forskerne et sterkt felt med et fenomen man kaller akustisk kortslutning, et roterende lydfenomen der lyden vil gå rundt vingen tilbake til der den ble dannet. Et område med svært intens akustisk kortslutning er påvist tett på kanten på vingene der en trykkgradienten på ca 1Pa/mm (trykkforandring pr. distanseenhet) ble observert i 90 graders vinkel til vingeflatene. Trykkgradienten driver en luftstrøm med styrke ca 1m/sek.

Se denne videoen om selve orienteringsdansen: https://www.youtube.com/watch?v=1MX2WN-7Xzc

TOLKNING AV DANSEBUDSKAPET. Biene som tolker dansebevegelsene, sier oss mye om egenskapene på det akustiske lydfeltet rundt danseren: Følgerbier plasserer nemlig sine antenner i sonen med maksimal akustisk kortslutning der luftpartikkelbevegelsene er mest intense. Disse observasjonene kan bety 1) at følgerbier forsøker å unngå å blande budskapene som kommer med lydbølger fra andre dansebier i nærheten og 2) sier noe om hvordan følgebiene kan innhente navigasjonsinformasjon fra det akustiske feltet som danseren skaper nærmest bikroppen.

En rekke fenomener ble oppdaget på et så komplisert lydteknisk nivå at vi ikke skal komme inn på det her. Informasjonen finnes i referansene nederst.

Lite lyd ble registrert rundt danserens hode, og danserens vaggebevegelse skapte i seg selv 12-13 Herz målt med en stasjonær måler, og denne vaggelyden i seg selv er en del av hele dansebudskapet.

Som vi har sett bruker trekkbiene en vaggende dans for å informere andre trekkbier om retningen og avstanden til steder med nektar eller pollen. Lyd og strømmer av luft som dannes av danserens vinger i tillegg til vibrasjoner dannet av musklene inne i framkroppen (Thorax), er tydelige tegn som bidrar til at budskapet blir oppfattet og forstått. Hvordan biene tolker budskapet og omdanner det til handling i form av søk i terrenget, er det manglende forståelse av.

LYD OG VIBRASJONER TOLKES I HJERNEN. For å forstå hvilke nerveoverføringer som er inne i bildet ved bienes dansekommunikasjon, ble anatomien i antennene og selve Johnston-organet analysert (Tsujiuchi et al. 2007). Man så på de delene av antenna som fungerer som mottakere av signaler og deres evne til å omdanne de til nervesignaler for transport til hjernen. Bienes Johnston-organ består av 300-320 scolopia, som er sammensatte nerveceller med forbindelse til ca 48 hud-dekte «knapper» plassert rundt hele overflaten av antenneleddet Pedicel (se bildet). Hver av de 48 scolopia inneholder følsomme nerveceller. Den ytterste delen av antenna, flagellum, som biene bruker i direkte kontakt på dansebias kropp og i det nærmeste feltet rundt den, er spesielt følsom for lavfrekvens lyd og har forbindelse med Johnston-organet. Lyd i området 265-350 Herz, oppfattes ikke av flagellum. Likevel mener forskerne at biene som følger dansebia kan oppfatte både de lavfrekvense lydene på 12-15 Herz og de korte vibrerende pulsene dansebia lager med vingene der det dannes både luftstrømmer og lyd med høyere frekvens. Vingene lager en luftstrøm med styrke 1m/sek i pulser med varighet 20 millisekunder og med frekvens 200 til 300 Herz. Impulsene som fanges opp av Johnston-organet, sendes videre til hjernen for tolkning.

VIBRASJONER EN DEL AV SPRÅKET. Arbeiderbiene kommuniserer også ved hjelp av vibrasjoner i underlaget som vanligvis er voksbygg. Disse vibrasjonene oppfattes av vibrasjonsfølsomme organer i beina (fig.1B i tegningen over). Prøv å legge øret inntil kuben og knips i kubeveggen. Du lager en vibrasjon i kubens materiale som oppfanges av bienes føtter. Så hører du reaksjonen, er biene i live – de bruser. Vibrasjonene blir tolket og omdannet til nerveimpulser og overført til nervesystemet (Hunt og Richard 2013).

Når dansebia signaliserer både ved hjelp av vingene, vaggende kroppsbevegelser og kraftige muskelbevegelser i framkroppen (thorax), overføres sterke vibrasjoner fra framkroppen via beina og ned i vokstavlene. Disse vibrasjonene er sterkest når vrir framkroppen kraftig sideveis i en bue i forhold til bakkroppen (Hunt og Richard 2013). Det er påvist både loddrette og vannrette vibrasjoner i vokstavlene alt etter beinstillingen på de dansende biene (Sandeman et al., 1996, Rohrseitz og Kilpinen 1997).

Dansende bier er vanligst på vokstavler med helt utbygde celler, i forhold til avkortede eller ikke utbygde celler. Dans på utbygde tavler med åpne celler tiltrekker seg raskt trekkbier som er arbeidsløse, noe som kan tyde på at strukturen og tettheten i tavlebygget har sammenheng med signaloverføringen (Tautz 1996). Selv om vibrasjoner i vokstavlene under dansen overfører informasjon fra danseren til biene som observerer, kan ikke vibrasjonene i vokstavla gi nøyaktig informasjon om hvordan danseren beveger seg, slik som vinkler, retning eller hastighet (Nieh og Tautz 2000) og blir derfor bare et supplement til selve dansen.

Av andre dyr som kan kommunisere ved hjelp av lavfrekvent lyd i området 15 til 35Hz, er elefanten et godt eksempel. Den sender lydbølger ned i bakken i alle retninger som andre elefanter fanger opp flere kilometer unna.

ET SAMMENSATT DANSESPRÅK. Dansespråket biene bruker består da av både selve 8-tall dansen med sine karakteristiske vaggebevegelser, lavfrekvent lyd fra 12 til 15 Herz, hurtige og korte vingebevegelser som varer noen millisekunder, luftstrømmer med fart 1 meter pr. sekund, vibrasjoner i selve bikroppen, lydbølger i frekvensområdet 200 til 350 Herz og sterke vibrasjoner som overføres til vokstavlene ved hjelp av beina. Alt dette skjer på en gang. Ikke rart at biene samler seg rundt den som har noe å fortelle.

Se denne videoen og hør lydsignalene som bia avgir mens den overlater lasten av nektar til ei husbie. Selv ved lossing, kan den signalisere avstander uten å danse.

DRONNINGENE SIGNALISERER MED LYD. De mest kjente lydene for birøktere bortsett fra bier i flukt, er kanskje tutingen og kvekkingen som dronningene lager i forbindelse med sverming. Disse signalene er også sterke vibrasjonssignaler i vokstavlene i tillegg til de lydene som kan høres flere meter fra kuben. Arbeiderbiene har også et stopp-signal som er kjent (Nieh 1993). Alle disse signalene ligger i frekvensområdet 200-500Herz (Michelsen et al. 1986ab).

Video: Krøpet dronning tuter til innesperrede dronninger. Se på slutten hvordan arbeiderne signaliserer med vibrasjoner gjennom veggen inn til ei innesperret dronning:

Video: Hør arbeiderbier signalisere til hverandre:

KOMMENTAR: Internasjonale forskningsrapporter om bier oversatt til norsk, er det lite av. Kanskje kommer det av at mye at det som det forskes på er krevende stoff for oversetteren som vanligvis ikke er inne i faget.

Stykket ovenfor er hentet fra forskjellig stoff og egne kommentarer. Noe av stoffet har vært så komplisert å oversette (masse vitenskapelige faguttrykk bl.a. innen lydteknikk, biers anatomi og oppbygging av nerveceller) at forenklinger har vært nødvendig. Håper likevel artikkelen kan vise hvor fantastiske biene er. Selv om vi skriver 2018 og bier er den art på jorda det er forsket mest på bortsett fra menneske, så har vi fortsatt mye igjen før vi har full oversikt over dette insektet. Kanskje får vi aldri full oversikt, og det er trolig det beste.

Artikkelen er sakset fra Facebooksiden Norsk Hobbybirøkt . Gå inn og bli medlem!

Kilder:

https://snl.no/lyd

https://www.beeculture.com/a-closer-look-sound-generation-and-hearing/

https://en.wikipedia.org/wiki/Seismic_communicatio...

Foredrag om dronningavl - Del 4

Se del 4 av foredraget som Morten Bull holdt om dronningavl for Vestfold fylkes birøkterlag på Gjennestad i Stokke 11.april 2018.

SE DEL 1 HER!
SE DEL 2 HER!
SE DEL 3 HER!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Hvordan er en bikube bygd opp?

Hvordan er egentlig en bikube bygd opp? Morten Bull forsøker å svare på spørsmålet, og lærer bort mye annet relevant i samme slengen!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Foredrag om dronningavl - Del 1

Se del 1 av foredraget som Morten Bull holdt om dronningavl for Vestfold fylkes birøkterlag på Gjennestad i Stokke 11.april 2018.

SE DEL 2 HER!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

DRONNINGSKIFTE ER VIKTIG FOR NESTE SESONG.

NYE DRONNINGER MIDTSOMMERS.

Ungdronninger er gull verdt å bytte inn på denne tiden. De har ikke vett på at nå går det mot høst. De setter i gang med en enorm egglegging i juli/ august som gir kuben mye ekstra vinterbier som ei gammel dronning ikke kan by på nå etter sommertrekket. Unge dronninger er også en garanti for mest mulig honning neste år og reduksjon i faren for sverming.

Bilde: Google bilder

HVILKEN BIRASE SKAL DU VELGE SOM NYBEGYNNER?

I store deler av landet har man renavlsområder, det vil si at man har bestemt at de biene man har i området kun får tilhøre Krainer og Brune bier. Det eksisterer ikke renavlsområder for Buckfast. I disse reinavlsområdene kan kan ikke på sommersesongen flytte inn andre raser til sommertrekket fordi man da kan risikere sverming og raseblanding. Fordelen med et renavlsområde er at dronene hele tiden tilhører den rasen som er utplassert i området, og man kan trygt pare hjemme i bigården uten å få rasekrysninger. Utenfor renavlsområdene, kan man ha den birasen man selv ønsker, og dette åpner opp for kreativ avl og egne forsøk som er veldig interessante og lærerike. Man kan ofte oppnå å få sinte bier, men da har man jo muligheten til å få tak på avlsmateriale som er rolig å fripare det.

Er du nybegynner og kan bruke litt penger på å skifte dronninger, har Buckfast en fordel framfor Krainer, og det er svermetregheten. I Buckfastavlen er det et kriterium at man avler bare på det som er svermetregt, og man venter med å avle til 3 års dronninger fortsatt ikke viser svermetendenser. Gå inn og se hva som tilsier at ei Krainerdronning blir klassifisert som elitedronning og avlet på. Da jeg satt i Faglig Utvalg i Østfold for flere år tilbake, var dronninga godkjent for avl dersom den ikke viste svermetendenser etter ett års egglegging, og dette mener jeg er endret på nå. Som kjent er ferromonproduksjonen så høy på nye dronninger at de skal ikke sverme som ettåringer. Resultatet var ofte at etter at masse dronningen var produsert av denne dronninga tidlig det 2. året, kom svermetendensene fram til fulle 2. og 3. året og man hadde spredd en egenskap som ikke var ønskelig. Pareplasser for Krainer besto av mange dronebifolk med forskjellig arv, mens man på pareplassen for Buckfast, parer dronningene med droner fra en serie kuber der dronningene er helsøsken. Forskjellen blir at med Buckfastavlen, får man tilnærmet 100% kontroll både på mors- og fars siden, mens man på Krainer har full kontroll på hva man har avlet på, men ikke paret med - annet enn at det er Krainer. Slik var det i mange år, og er trolig slik fortsatt. Forskjellen ble også at Buckfastmodellen gav mulighet for å sette opp stamtavler og drive et avlsarbeid som gikk fort framover på de egenskapene man var på jakt etter, mens man på Krainer aldri vet hvilke kuber som har avgitt dronene og avler videre litt med bind for øynene. Å bli kvitt sverming som egenskap på denne måten, er praktisk talt umulig. Jeg tror derfor dette er årsaken til at Krainer ofte får svermetrang og ikke er til å stoppe når den først har bestemt seg. Man kan se svermetendenser på Buckfast også, men den er enklere å kontrollere og stagge. Buckfast er mye mer tilbøyelige til å operere med skifteceller/stille dronninggkifte enn å legge an en serie svermeceller. De som driver avl, setter ikke pris stille dronningskifte,men for de som har sverming som alternativ, er stille dronningskifte uproblematisk i forhold. Både Buckfast og Krainer tåler å fripares (F1) og krysses med en annen rase uten å bli annet enn noe mer vitale og urolige. Det er først ved annengangs krysning (F2) at egenskapene spaltes ut og man får aggressive bier.

Brune bier ble svært hardt satt tilbake ved stadig utbrudd av åpen yngelråte på sørlandet der tusenvis av brune kuber i renavlsområdet for brune, ble brent. Resultaten er at man i Norge nå har svært få brune kuber i renavlsområder som kan legge grunnlaget for rasen. Tror man kan si at brune bier er den rasen som gjennom generasjoner har hatt sverming som et av sine hovedtrekk. Brune bier i eldre tid ble bedømt som ekstra verdifulle når det svermet og man kunne fange og selge svermene. Dette gav klingende mynt i kassa, og med noe honning på brødskiva, var man fornøyd. Denne egenskapen på brune bier, sitter i sjela på denne rasen og er svært vanskelig å stagge. I tillegg kan de være svært stikkelystne i krysninger, og kanskje ikke spesielt godt egnet for nybegynnere. Birasen er svært hardfør, men utsatt for kalkyngel i enkelte år som setter kubene tilbake. Brune bier er flinke honningsamlere og samler mye honning selv på rellativt svake bifolk. Om jeg skulle anbefale birase til nybegynnere, er derfor valget greit: Dere i renavlsområder, skal ha den typen bier man har der, som enten er Krainer eller Brune bier. Om du er utenfor renablsområdet, er Krainer rellativt krevende å styre bort fra sverming og er 2. valget. Førstevalget er Buckfastbier fordi her har man godt gemytt og svermetreghet, og dette ser man også igjen i førstegangskrysningene. Om du derimot etter noen år som birøkter utenfor reiavlsområdet ønsker å bytte birase, er dette en enkel sak ved å bytte dronninger.

Hvordan avle frem nye dronninger?

Morten Bull viser hvordan han deler en kube for å få biene til å føle seg dronningløse, og på denne måten starte produksjon av nye dronningceller.

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook:
HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Henting av sverm

Noen forsnakkelser blir det ofte på et opptak. Jeg dusjer ikke biene med ren ufortynnet melkesyre, men 10% melkesyre i 90% vann. Dette holder biene i ro og forhindrer at de tar til vingene når jeg starter jobben med å ta de ned.

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook:
HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Eggleggende arbeidere

Som dere vet alle, er det vanligvis ei mor til alle individene i kuben, og det er dronninga. Bortsett fra når det er to dronninger i kuben eller masse dronningceller i forbindelse med stille dronningskifte eller sverming, er det vanligvis bare ei dronning som går der og legger egg. Hun skiller ut et ferromon som gjør at alle individene i kuben vet at hun er der og at hun fungerer som hun skal. Blir det noe feil med dronninga, eller at ferromonproduksjonen går ned, går alarmen. Dronningas tilstedeværelse og utskilling av ferromon, forhindrer at det anlegges erstatningsceller og at arbeidere (som også er hunnindivider), starter å legge ubefruktede egg, men faktisk forekommer det mer enn vi aner at arbeidere legger egg i cellene selv om dronninga er i fullt arbeid.

I en bigård med mange kuber, kan man oppleve f.eks. på våren at dronninga døde på vinteren og at en eggleggende arbeider har tatt over jobben med eggleggingen. Eggene vil være usystematisk plassert på rammene og i cellene, og gjerne flere egg i samme celle. All yngel som utvikles fra egg lagt av arbeiderbier, vil bli droner.

Det er viktig å få slike kuber over i normal produksjon ved å tilsette ei dronning eller slå den sammen med en annen dronningriktig kube. Å sette inn ei ny dronning direkte i en kube med eggleggende arbeider, lykkes sjeldent. Bifolket vil ikke ta i mort dronninga og den vil bli drept i solidaritet til den eggleggende arbeideren som oppfattes av bifolket som ei dronning. En eggleggende arbeider kan ikke fly, og derfor anbefales det å riste hele bifolket ut litt bort fra kubene i litt høyt gress. Vanlige arbeidere vil da fly tilbake til kubens plass, mens den eggleggende arbeideren går tapt på bakken. Slik kan man sette inn ei ny dronning uten at bifolket vil forkaste den.

Hva med eggleggende arbeider slik på høsten når man oppdager at en kube har flere egg i masse celler og det er så seint at det ikke er ny dronning å oppdrive? Jeg har i mange år avlet dronninger, og ikke alle parekassettene får ei dronning paret og i egglegging. Dronninga forsvinner ofte under paringsflukten eller finner ikke tilbake til kassetten den hører til i. I slike parekassetter utvikler det seg ofte en eggleggende arbeider. Slike kassetter med eggleggende arbeider og bier i, slår jeg uten noen form for forsiktighet, sammen med en dronningriktig avlegger der dronninga er i full aktivitet. Det har aldri skjedd at dronninga har blitt drept, og jeg tror at dronningens ferromon raskt eliminerer arbeiderens eggleggningsevne, slik den gjør det selv om det slenger at en og annen arbeider legger egg i en dronningriktig kube også. Bare dronninggitter har skilt de to da rammene fra kassettene med og uten arbeideryngel, er hengt inn i kassa over for at eventuelt yngel skal få krype der. Har du derfor en kube med eggleggende arbeider nå på høsten, mener jeg det er uproblematisk å slå den sammen med en dronningriktig kube. Bruk gjerne et dronninggitter mellom de to kassene for å forhindre at dronninga går opp og starter egglegging i den kassa du etter hvert vil bli kvitt. Anbefaler også å legge på et avispapir på dronninggitteret der det er revet på huller slik at biene kan forenes sakte, men sikkert til ett samfunn. Jeg mener dette er uproblematisk slik senhøstes der egglegging er på hell både i kasse over og under gitteret. Å riste biene av tavlene i kjølig vær i gresset for på den måten fjerne den eggleggende arbeideren, tror jeg er en sjanse å ta for da vil du sannsynligvis miste mer enn denne ene som legger egg. Jeg tar gjerne i mot kommentarer på dette og erfaringer fra andre, men hos meg har dette fungert fint.



Innvintring

Det er alltid spennende å gi biene vinterfôret fordi her legges grunnlaget for en god overvintring, eller en dårlig. At kubene tar nok sukkerlake/ferdigfôr til å holde ut til våren kommer, er det viktigste. En sterk kube kan overvintre på 12 kg sukker, men da kan det bli lite i mai og juni å leve av, kan supplering være nødvendig.

VARIASJONER PÅ NEDTAK AV FÔRET
Kuber som er flinke til å samle honning, tar fôret i løpet av timer mens kuber med lavt honningutbytte på sommeren viser at de må ha lengre tid til å ta ned fôret. Trolig skyldes dette arvelige egenskaper slik som forskjell i størrelsen på honningblæra, svakere samlerinstinkt, innavl og andre faktorer som gjør at det er variasjoner i evnen til å samle honning, og da også evnen til å ta ned fôret.

Noen kuber går nærmest inn i en depresjon når de er presset ned i yngelrommet og fått fôrkaret på plass. De tar ikke fôret selv om sukkerlaka er centimetre fra der de sitter. Da er det nødvendig å tømme sukkerlake langs kanten på fôrkaret slik at de kan følge sølet av laka opp i karet. Man må altså lede de på vei. Så mens svake terke kuber kan ta ned et fullt fôrkar på 1-2 døgn, kan svake kuber trenge 4-5 døgn. Utbygging av 10 tavler i yngelrommet kan ta bare 1-2 døgn i sterke kuber, men fyller bifolket på med sukkerlake for fort, kan tavlene sige før de er fylt og forseglet. Styrken i tavlebygget er rett og slett ikke sterkt nok til å bære tyngden. Dette er en risiko dersom kuben får bare byggevoks og har sterk samleiver.

Det er vanskelig å beregne mengden kubene kan ta ned. Selv justerer jeg inn plassen i kuben etter bifolkets styrke og fôrer så lenge de tar ned, i forhold til de som gir 12kg enten de er sterke eller svake. Ulempen ved å gi mindre enn det er lagringsplass til, er at man risikerer at tavler ikke blir forseglet og at det er skvetter som mugner og gjærer i slike tavler.

FÔRKAR MED VARIASJONER
Det finnes flere typer massefôrkar, og alle har sine styrker og svakheter. Isoporkar med sein vinterfôring, isolerer mot varmeavgivning fra bifolket og fôret kan bli så kaldt at biene ikke tar det. Dette kan man også oppleve i svarte plastfôrkar dersom man venter til oktober med å innvintre. Fôrkarene virker fint når temperaturen er gunstig og bifolket vet at det er mat der oppe. I det hele tatt er det en god regel å komme i gang med fôringa mens det er så varmt at biene kan fly. Tar ikke biene fôret i løpet av 5-6 døgn, har det lett for å mugne fordi det blir varmet opp av å stå over yngelrommet. Dette kan også skyldes at det ligger så mange døde bier i nedgangen til fôret etter for brå påfylling slik at biene ikke kommer til fôret (se bildet). Stanser biene med å ta ned fôret etter å ha vært ivrige lenge, er det sprengfullt der nede. Ikke bryt fra hverandre tavlene på høsten for å gjennomgå kuben. Nå er tiden for inspeksjoner over. Inngriping etter innvintring fører til masse døde bier om de sitter trangt. Kjedelig er det å finne fôrkaret fullt av bier fordi det enten er feilkonstruert med glipe mellom plexiglass og svart plast, eller du har lukket for dårlig på toppen slik at bier og veps har fri tilgang. Tidligere var det små fôrkar med blikkbokser som man satte over hullet i dekkbrettet. Disse "Idealkarene" måtte fylles opp hver kveld og resulterte også i at masse bier druknet langs kanten eller at de kom ut i blikkboksene og druknet der. Det ser ut til at alle kar der biene har tilgang til flytende fôr, kan gi døde bier. Ferdigfôr i bøtter fungerer også fint dersom temperaturen ikke er for lav. Ferdigfôr er så viskøst, og det kan virke som jo senere man får satt denne foringen fra spannene i gang, jo vanskeligere er det også her å få biene til å gå opp å ta fôret. Tømmer du ferdigfôret over i vanlige fôrkar senhøstes, viser det seg at biene tar det fortere.

For de fleste går innvintringen fint, biene tar fôret i rikelig monn, modner det og forsegler cellene slik at det holder seg gjennom vinteren. Når alt er tatt ned, tas fôrkarene bort, vaskes grundig og lagres til neste høst. Kubene lukkes og står urørt fram til oksalsyrebehandlingen i november/desember.

PROBLEMER:
Tar ikke kuben fôret, kan den være dronningløs. Dette er det enklest å finne ut før de har fått fôrkar med lake i. Sjekk derfor at de har dronning før fôring og forene svake dronningløse bifolk med dronningriktige om nødvendig. Min erfaring er at et bifolk med eggleggende arbeider kan forenes med en kube der dronninga legger egg uten at dette skaper problemer. Pass på at det ikke går ei ungdronning i kuben slik at det havner 2 dronninger i den sammenslåtte - da blir det slossing og bare en tilbake, og kanskje den som du ikke vil ha. Det er ikke nødvendig å riste biene fra kuber med eggleggende arbeider ut på bakken om de skal forenes med en annen. Avispapirmetoden benyttes. Tar biene lite fôr, men er dronningriktige, er de ikke sterke nok til å ta fôret fra fôrkaret og må fôres enten med dryppfôrer eller fôrkar som henges inn i yngelrommet for å få nok vinterfôr.

Vis flere poster...

Stacks Image 166226
Stacks Image 166229
Stacks Image 166264
Stacks Image 166267
Stacks Image 166319
Stacks Image 166322

Utviklet av sirBull.com

Alle rettigheter reservert © NorskBirøkt.no

Stacks Image 187995

KAN BIER KOMMUNISERE MED LYDER? INTERESSANT FORSKNING VISER AT DE KAN!

Først litt om lyd.

Lyd som vi kan sanse ved hjelp av hørselen, er trykkvariasjoner (bølger) i luften som sprer seg i luftmolekylene. Lyd er energi som må ha et materiale (luft, metall, vann etc.) å spre seg i. Ta en stein og kast den i et stille vann og se hva som skjer: Energien i steinkastet som stammer fra armen din, treffer vannflata og det blir et plask! Energien skaper en ringbølge rundt steinen som sprer seg som ringer/bølger i vannet og beveger seg utover fra der steinen landet til bølgevirkningen forsvinner. Lyd-energi kan forklares på samme måte: Energi i form av molekylsvingninger skapes og forplanter seg i lufta som bølger i vannet og når vårt øre. Signalene går til hjernen og blir tolket. Lydbølger måles i Herz, som er antall lydsvingninger pr. sekund. Øret vårt kan oppfatte fra 20 til 20.000 svingninger pr. sekund. Over og under dette frekvensområde, kan vi mennesker ikke oppfatte lyd. Lyd må ha et materiale å spre seg i, og jo kortere avstand det er mellom molekylene i materiale, jo raskere går lydbølgene.

  • Luft: 340 meter/sekund
  • Vann: 1400 meter/sekund
  • Treverk: 3500 meter/sekund
  • Stål: 5000 meter/sekund

BIER OG BRUK AV LYD.

Lyd kan sendes gjennom luft som bølger eller som vibrasjoner eller svingninger i faste stoffer, og samlet kalles dette for vibrasjonsakustikk. Vibrasjonsakustikk spiller en viktig rolle i kommunikasjonen mellom biene i en bikube. I lang tid trodde man at biene var døve for lyd (Goodman 2003), men det har vist seg at bier kan registrere lyd og tolke signalene (Towne and Kirchner 1989). Man har greid å kartlegge bienes registrering av luftbåren lyd og hittil funnet at de oppfatter lyd i frekvensområdet 10 til 500 Herz. Bier lager lyd med frekvens godt under 10 Herz og over 1000 Herz (McNeil 2015), men hvor mye av dette de oppfatter, er man usikre på. De har et organ inne i antennene som heter Johnston organet. Dette organet er et sanseorgan som fanger opp lydbølger og omgjør signalene til nerveimpulser som sendes til hjernen.

Bier lager ikke lyd bare ved å slå med vingene, men også ved å bruke selve vingemusklene. Vingemusklene blir naturligvis brukt ved flyvning, men de kan frikobles fra vingene i framkroppen for produksjon av varme å lage lyder med, og det gjør de. Dette gir gode muligheter for lydsignaler.

Det viser seg nemlig at bidansen på tavlene ikke bare er bevegelse i 8-tallsmønster med informasjon om solvinkler og distanser, men ren kommunikasjon med lydbølger og vibrasjoner.

I 1989 undersøkte Towne and Kirchner bienes oppfattelse av lyd. De brukte en kombinasjon av lyd og svake elektriske støt. Biene lærte å unngå strømstøt ved å forlate underlaget når et lydsignal ble gitt, for etter signalet ble underlaget gjort elektrisk. Konklusjonen ble da at biene kunne høre luftbåren lyd.

Et nytt forsøk (Kirchner et al. 1991) trente biene til å svinge til høyre eller til venstre når de kom inn i en fôrautomat. Hvilken vei de skulle svinge for å få mat, ble styrt av lyd. Metoden ble brukt for å finne ut hvilket frekvensområde biene kunne høre. Forsøkene viste at bier hører luftbåren lyd opptil 500 Herz med følsomhet nok til å oppfatte lydene fra ei dansebie (Kirchner 1993). Samme treningsteknikk ble brukt til å finne ut hvilke sensoriske strukturer som biene oppfanger lydsignalene med (hår, antenner, kroppsdeler osv) (Dreller and Kirchner 1993a). Sensoriske strukturer for å fange opp lyd på kort avstand, trodde man var hår på bikroppen og antennene. Bier som hadde lært seg å reagere på lyd ble deretter manipulert ved at man fjernet en eller begge antennene eller dekket til et visst ledd i antenna eller fjernet visse hår på kroppen(Kirchner 1993). Disse forsøkene viste at biene mottar lydsignaler med et organ, Johnston-organet (Dreller and Kirchner 1993a), som ligger inni antennene.

JOHNSTON-ORGANET, BIENES ALTERNATIV TIL VÅRT MELLOMØRE? Johnston-organet inni antenna, (fig. 1a) er en samling sensorceller som er følsomme for vibrasjoner. Johnston-organet er plassert i leddområdet i antennas andre del, Pedicel, (se bildet) og registrer vibrasjoner iytterste antennedel (flagellum)(Towne 1994). Ytterste antennedel kan registrere bevegelser ned til 20nm ( 20 milliardedels meter) og er følsom for lavfrekvens lyd i området 265-350 Herz. Organet har 300 nerveceller som omformer mekanisk vibrasjon til nerveimpulser som sendes videre for tolkning i hjernen. (McNeil 2015). Johnston-organet og antennene er svært viktige under flyvningen.

«DANSEBIELYD» Lydfeltet som dannes nær dansende bier ble undersøkt med to mikrofoner plassert i forskjellige vinkler i forhold til den dansende bia (Michelsen et al. 1987). Forsøkene viste at lydene under dansingen er produsert av vingene som fungerer som to speilvendte lydgivere. I nærheten av bakkroppen (abdomen) er lydbølgene i luftrommene over og under vingeplanet helt ute av fase. Langs vingekantene, fant forskerne et sterkt felt med et fenomen man kaller akustisk kortslutning, et roterende lydfenomen der lyden vil gå rundt vingen tilbake til der den ble dannet. Et område med svært intens akustisk kortslutning er påvist tett på kanten på vingene der en trykkgradienten på ca 1Pa/mm (trykkforandring pr. distanseenhet) ble observert i 90 graders vinkel til vingeflatene. Trykkgradienten driver en luftstrøm med styrke ca 1m/sek.

Se denne videoen om selve orienteringsdansen: https://www.youtube.com/watch?v=1MX2WN-7Xzc

TOLKNING AV DANSEBUDSKAPET. Biene som tolker dansebevegelsene, sier oss mye om egenskapene på det akustiske lydfeltet rundt danseren: Følgerbier plasserer nemlig sine antenner i sonen med maksimal akustisk kortslutning der luftpartikkelbevegelsene er mest intense. Disse observasjonene kan bety 1) at følgerbier forsøker å unngå å blande budskapene som kommer med lydbølger fra andre dansebier i nærheten og 2) sier noe om hvordan følgebiene kan innhente navigasjonsinformasjon fra det akustiske feltet som danseren skaper nærmest bikroppen.

En rekke fenomener ble oppdaget på et så komplisert lydteknisk nivå at vi ikke skal komme inn på det her. Informasjonen finnes i referansene nederst.

Lite lyd ble registrert rundt danserens hode, og danserens vaggebevegelse skapte i seg selv 12-13 Herz målt med en stasjonær måler, og denne vaggelyden i seg selv er en del av hele dansebudskapet.

Som vi har sett bruker trekkbiene en vaggende dans for å informere andre trekkbier om retningen og avstanden til steder med nektar eller pollen. Lyd og strømmer av luft som dannes av danserens vinger i tillegg til vibrasjoner dannet av musklene inne i framkroppen (Thorax), er tydelige tegn som bidrar til at budskapet blir oppfattet og forstått. Hvordan biene tolker budskapet og omdanner det til handling i form av søk i terrenget, er det manglende forståelse av.

LYD OG VIBRASJONER TOLKES I HJERNEN. For å forstå hvilke nerveoverføringer som er inne i bildet ved bienes dansekommunikasjon, ble anatomien i antennene og selve Johnston-organet analysert (Tsujiuchi et al. 2007). Man så på de delene av antenna som fungerer som mottakere av signaler og deres evne til å omdanne de til nervesignaler for transport til hjernen. Bienes Johnston-organ består av 300-320 scolopia, som er sammensatte nerveceller med forbindelse til ca 48 hud-dekte «knapper» plassert rundt hele overflaten av antenneleddet Pedicel (se bildet). Hver av de 48 scolopia inneholder følsomme nerveceller. Den ytterste delen av antenna, flagellum, som biene bruker i direkte kontakt på dansebias kropp og i det nærmeste feltet rundt den, er spesielt følsom for lavfrekvens lyd og har forbindelse med Johnston-organet. Lyd i området 265-350 Herz, oppfattes ikke av flagellum. Likevel mener forskerne at biene som følger dansebia kan oppfatte både de lavfrekvense lydene på 12-15 Herz og de korte vibrerende pulsene dansebia lager med vingene der det dannes både luftstrømmer og lyd med høyere frekvens. Vingene lager en luftstrøm med styrke 1m/sek i pulser med varighet 20 millisekunder og med frekvens 200 til 300 Herz. Impulsene som fanges opp av Johnston-organet, sendes videre til hjernen for tolkning.

VIBRASJONER EN DEL AV SPRÅKET. Arbeiderbiene kommuniserer også ved hjelp av vibrasjoner i underlaget som vanligvis er voksbygg. Disse vibrasjonene oppfattes av vibrasjonsfølsomme organer i beina (fig.1B i tegningen over). Prøv å legge øret inntil kuben og knips i kubeveggen. Du lager en vibrasjon i kubens materiale som oppfanges av bienes føtter. Så hører du reaksjonen, er biene i live – de bruser. Vibrasjonene blir tolket og omdannet til nerveimpulser og overført til nervesystemet (Hunt og Richard 2013).

Når dansebia signaliserer både ved hjelp av vingene, vaggende kroppsbevegelser og kraftige muskelbevegelser i framkroppen (thorax), overføres sterke vibrasjoner fra framkroppen via beina og ned i vokstavlene. Disse vibrasjonene er sterkest når vrir framkroppen kraftig sideveis i en bue i forhold til bakkroppen (Hunt og Richard 2013). Det er påvist både loddrette og vannrette vibrasjoner i vokstavlene alt etter beinstillingen på de dansende biene (Sandeman et al., 1996, Rohrseitz og Kilpinen 1997).

Dansende bier er vanligst på vokstavler med helt utbygde celler, i forhold til avkortede eller ikke utbygde celler. Dans på utbygde tavler med åpne celler tiltrekker seg raskt trekkbier som er arbeidsløse, noe som kan tyde på at strukturen og tettheten i tavlebygget har sammenheng med signaloverføringen (Tautz 1996). Selv om vibrasjoner i vokstavlene under dansen overfører informasjon fra danseren til biene som observerer, kan ikke vibrasjonene i vokstavla gi nøyaktig informasjon om hvordan danseren beveger seg, slik som vinkler, retning eller hastighet (Nieh og Tautz 2000) og blir derfor bare et supplement til selve dansen.

Av andre dyr som kan kommunisere ved hjelp av lavfrekvent lyd i området 15 til 35Hz, er elefanten et godt eksempel. Den sender lydbølger ned i bakken i alle retninger som andre elefanter fanger opp flere kilometer unna.

ET SAMMENSATT DANSESPRÅK. Dansespråket biene bruker består da av både selve 8-tall dansen med sine karakteristiske vaggebevegelser, lavfrekvent lyd fra 12 til 15 Herz, hurtige og korte vingebevegelser som varer noen millisekunder, luftstrømmer med fart 1 meter pr. sekund, vibrasjoner i selve bikroppen, lydbølger i frekvensområdet 200 til 350 Herz og sterke vibrasjoner som overføres til vokstavlene ved hjelp av beina. Alt dette skjer på en gang. Ikke rart at biene samler seg rundt den som har noe å fortelle.

Se denne videoen og hør lydsignalene som bia avgir mens den overlater lasten av nektar til ei husbie. Selv ved lossing, kan den signalisere avstander uten å danse.

DRONNINGENE SIGNALISERER MED LYD. De mest kjente lydene for birøktere bortsett fra bier i flukt, er kanskje tutingen og kvekkingen som dronningene lager i forbindelse med sverming. Disse signalene er også sterke vibrasjonssignaler i vokstavlene i tillegg til de lydene som kan høres flere meter fra kuben. Arbeiderbiene har også et stopp-signal som er kjent (Nieh 1993). Alle disse signalene ligger i frekvensområdet 200-500Herz (Michelsen et al. 1986ab).

Video: Krøpet dronning tuter til innesperrede dronninger. Se på slutten hvordan arbeiderne signaliserer med vibrasjoner gjennom veggen inn til ei innesperret dronning:

Video: Hør arbeiderbier signalisere til hverandre:

KOMMENTAR: Internasjonale forskningsrapporter om bier oversatt til norsk, er det lite av. Kanskje kommer det av at mye at det som det forskes på er krevende stoff for oversetteren som vanligvis ikke er inne i faget.

Stykket ovenfor er hentet fra forskjellig stoff og egne kommentarer. Noe av stoffet har vært så komplisert å oversette (masse vitenskapelige faguttrykk bl.a. innen lydteknikk, biers anatomi og oppbygging av nerveceller) at forenklinger har vært nødvendig. Håper likevel artikkelen kan vise hvor fantastiske biene er. Selv om vi skriver 2018 og bier er den art på jorda det er forsket mest på bortsett fra menneske, så har vi fortsatt mye igjen før vi har full oversikt over dette insektet. Kanskje får vi aldri full oversikt, og det er trolig det beste.

Artikkelen er sakset fra Facebooksiden Norsk Hobbybirøkt . Gå inn og bli medlem!

Kilder:

https://snl.no/lyd

https://www.beeculture.com/a-closer-look-sound-generation-and-hearing/

https://en.wikipedia.org/wiki/Seismic_communicatio...

Foredrag om dronningavl - Del 4

Se del 4 av foredraget som Morten Bull holdt om dronningavl for Vestfold fylkes birøkterlag på Gjennestad i Stokke 11.april 2018.

SE DEL 1 HER!
SE DEL 2 HER!
SE DEL 3 HER!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Hvordan er en bikube bygd opp?

Hvordan er egentlig en bikube bygd opp? Morten Bull forsøker å svare på spørsmålet, og lærer bort mye annet relevant i samme slengen!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Foredrag om dronningavl - Del 1

Se del 1 av foredraget som Morten Bull holdt om dronningavl for Vestfold fylkes birøkterlag på Gjennestad i Stokke 11.april 2018.

SE DEL 2 HER!

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/C/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

DRONNINGSKIFTE ER VIKTIG FOR NESTE SESONG.

NYE DRONNINGER MIDTSOMMERS.

Ungdronninger er gull verdt å bytte inn på denne tiden. De har ikke vett på at nå går det mot høst. De setter i gang med en enorm egglegging i juli/ august som gir kuben mye ekstra vinterbier som ei gammel dronning ikke kan by på nå etter sommertrekket. Unge dronninger er også en garanti for mest mulig honning neste år og reduksjon i faren for sverming.

Bilde: Google bilder

HVILKEN BIRASE SKAL DU VELGE SOM NYBEGYNNER?

I store deler av landet har man renavlsområder, det vil si at man har bestemt at de biene man har i området kun får tilhøre Krainer og Brune bier. Det eksisterer ikke renavlsområder for Buckfast. I disse reinavlsområdene kan kan ikke på sommersesongen flytte inn andre raser til sommertrekket fordi man da kan risikere sverming og raseblanding. Fordelen med et renavlsområde er at dronene hele tiden tilhører den rasen som er utplassert i området, og man kan trygt pare hjemme i bigården uten å få rasekrysninger. Utenfor renavlsområdene, kan man ha den birasen man selv ønsker, og dette åpner opp for kreativ avl og egne forsøk som er veldig interessante og lærerike. Man kan ofte oppnå å få sinte bier, men da har man jo muligheten til å få tak på avlsmateriale som er rolig å fripare det.

Er du nybegynner og kan bruke litt penger på å skifte dronninger, har Buckfast en fordel framfor Krainer, og det er svermetregheten. I Buckfastavlen er det et kriterium at man avler bare på det som er svermetregt, og man venter med å avle til 3 års dronninger fortsatt ikke viser svermetendenser. Gå inn og se hva som tilsier at ei Krainerdronning blir klassifisert som elitedronning og avlet på. Da jeg satt i Faglig Utvalg i Østfold for flere år tilbake, var dronninga godkjent for avl dersom den ikke viste svermetendenser etter ett års egglegging, og dette mener jeg er endret på nå. Som kjent er ferromonproduksjonen så høy på nye dronninger at de skal ikke sverme som ettåringer. Resultatet var ofte at etter at masse dronningen var produsert av denne dronninga tidlig det 2. året, kom svermetendensene fram til fulle 2. og 3. året og man hadde spredd en egenskap som ikke var ønskelig. Pareplasser for Krainer besto av mange dronebifolk med forskjellig arv, mens man på pareplassen for Buckfast, parer dronningene med droner fra en serie kuber der dronningene er helsøsken. Forskjellen blir at med Buckfastavlen, får man tilnærmet 100% kontroll både på mors- og fars siden, mens man på Krainer har full kontroll på hva man har avlet på, men ikke paret med - annet enn at det er Krainer. Slik var det i mange år, og er trolig slik fortsatt. Forskjellen ble også at Buckfastmodellen gav mulighet for å sette opp stamtavler og drive et avlsarbeid som gikk fort framover på de egenskapene man var på jakt etter, mens man på Krainer aldri vet hvilke kuber som har avgitt dronene og avler videre litt med bind for øynene. Å bli kvitt sverming som egenskap på denne måten, er praktisk talt umulig. Jeg tror derfor dette er årsaken til at Krainer ofte får svermetrang og ikke er til å stoppe når den først har bestemt seg. Man kan se svermetendenser på Buckfast også, men den er enklere å kontrollere og stagge. Buckfast er mye mer tilbøyelige til å operere med skifteceller/stille dronninggkifte enn å legge an en serie svermeceller. De som driver avl, setter ikke pris stille dronningskifte,men for de som har sverming som alternativ, er stille dronningskifte uproblematisk i forhold. Både Buckfast og Krainer tåler å fripares (F1) og krysses med en annen rase uten å bli annet enn noe mer vitale og urolige. Det er først ved annengangs krysning (F2) at egenskapene spaltes ut og man får aggressive bier.

Brune bier ble svært hardt satt tilbake ved stadig utbrudd av åpen yngelråte på sørlandet der tusenvis av brune kuber i renavlsområdet for brune, ble brent. Resultaten er at man i Norge nå har svært få brune kuber i renavlsområder som kan legge grunnlaget for rasen. Tror man kan si at brune bier er den rasen som gjennom generasjoner har hatt sverming som et av sine hovedtrekk. Brune bier i eldre tid ble bedømt som ekstra verdifulle når det svermet og man kunne fange og selge svermene. Dette gav klingende mynt i kassa, og med noe honning på brødskiva, var man fornøyd. Denne egenskapen på brune bier, sitter i sjela på denne rasen og er svært vanskelig å stagge. I tillegg kan de være svært stikkelystne i krysninger, og kanskje ikke spesielt godt egnet for nybegynnere. Birasen er svært hardfør, men utsatt for kalkyngel i enkelte år som setter kubene tilbake. Brune bier er flinke honningsamlere og samler mye honning selv på rellativt svake bifolk. Om jeg skulle anbefale birase til nybegynnere, er derfor valget greit: Dere i renavlsområder, skal ha den typen bier man har der, som enten er Krainer eller Brune bier. Om du er utenfor renablsområdet, er Krainer rellativt krevende å styre bort fra sverming og er 2. valget. Førstevalget er Buckfastbier fordi her har man godt gemytt og svermetreghet, og dette ser man også igjen i førstegangskrysningene. Om du derimot etter noen år som birøkter utenfor reiavlsområdet ønsker å bytte birase, er dette en enkel sak ved å bytte dronninger.

Hvordan avle frem nye dronninger?

Morten Bull viser hvordan han deler en kube for å få biene til å føle seg dronningløse, og på denne måten starte produksjon av nye dronningceller.

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook:
HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Henting av sverm

Noen forsnakkelser blir det ofte på et opptak. Jeg dusjer ikke biene med ren ufortynnet melkesyre, men 10% melkesyre i 90% vann. Dette holder biene i ro og forhindrer at de tar til vingene når jeg starter jobben med å ta de ned.

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook:
HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

Eggleggende arbeidere

Som dere vet alle, er det vanligvis ei mor til alle individene i kuben, og det er dronninga. Bortsett fra når det er to dronninger i kuben eller masse dronningceller i forbindelse med stille dronningskifte eller sverming, er det vanligvis bare ei dronning som går der og legger egg. Hun skiller ut et ferromon som gjør at alle individene i kuben vet at hun er der og at hun fungerer som hun skal. Blir det noe feil med dronninga, eller at ferromonproduksjonen går ned, går alarmen. Dronningas tilstedeværelse og utskilling av ferromon, forhindrer at det anlegges erstatningsceller og at arbeidere (som også er hunnindivider), starter å legge ubefruktede egg, men faktisk forekommer det mer enn vi aner at arbeidere legger egg i cellene selv om dronninga er i fullt arbeid.

I en bigård med mange kuber, kan man oppleve f.eks. på våren at dronninga døde på vinteren og at en eggleggende arbeider har tatt over jobben med eggleggingen. Eggene vil være usystematisk plassert på rammene og i cellene, og gjerne flere egg i samme celle. All yngel som utvikles fra egg lagt av arbeiderbier, vil bli droner.

Det er viktig å få slike kuber over i normal produksjon ved å tilsette ei dronning eller slå den sammen med en annen dronningriktig kube. Å sette inn ei ny dronning direkte i en kube med eggleggende arbeider, lykkes sjeldent. Bifolket vil ikke ta i mort dronninga og den vil bli drept i solidaritet til den eggleggende arbeideren som oppfattes av bifolket som ei dronning. En eggleggende arbeider kan ikke fly, og derfor anbefales det å riste hele bifolket ut litt bort fra kubene i litt høyt gress. Vanlige arbeidere vil da fly tilbake til kubens plass, mens den eggleggende arbeideren går tapt på bakken. Slik kan man sette inn ei ny dronning uten at bifolket vil forkaste den.

Hva med eggleggende arbeider slik på høsten når man oppdager at en kube har flere egg i masse celler og det er så seint at det ikke er ny dronning å oppdrive? Jeg har i mange år avlet dronninger, og ikke alle parekassettene får ei dronning paret og i egglegging. Dronninga forsvinner ofte under paringsflukten eller finner ikke tilbake til kassetten den hører til i. I slike parekassetter utvikler det seg ofte en eggleggende arbeider. Slike kassetter med eggleggende arbeider og bier i, slår jeg uten noen form for forsiktighet, sammen med en dronningriktig avlegger der dronninga er i full aktivitet. Det har aldri skjedd at dronninga har blitt drept, og jeg tror at dronningens ferromon raskt eliminerer arbeiderens eggleggningsevne, slik den gjør det selv om det slenger at en og annen arbeider legger egg i en dronningriktig kube også. Bare dronninggitter har skilt de to da rammene fra kassettene med og uten arbeideryngel, er hengt inn i kassa over for at eventuelt yngel skal få krype der. Har du derfor en kube med eggleggende arbeider nå på høsten, mener jeg det er uproblematisk å slå den sammen med en dronningriktig kube. Bruk gjerne et dronninggitter mellom de to kassene for å forhindre at dronninga går opp og starter egglegging i den kassa du etter hvert vil bli kvitt. Anbefaler også å legge på et avispapir på dronninggitteret der det er revet på huller slik at biene kan forenes sakte, men sikkert til ett samfunn. Jeg mener dette er uproblematisk slik senhøstes der egglegging er på hell både i kasse over og under gitteret. Å riste biene av tavlene i kjølig vær i gresset for på den måten fjerne den eggleggende arbeideren, tror jeg er en sjanse å ta for da vil du sannsynligvis miste mer enn denne ene som legger egg. Jeg tar gjerne i mot kommentarer på dette og erfaringer fra andre, men hos meg har dette fungert fint.



Innvintring

Det er alltid spennende å gi biene vinterfôret fordi her legges grunnlaget for en god overvintring, eller en dårlig. At kubene tar nok sukkerlake/ferdigfôr til å holde ut til våren kommer, er det viktigste. En sterk kube kan overvintre på 12 kg sukker, men da kan det bli lite i mai og juni å leve av, kan supplering være nødvendig.

VARIASJONER PÅ NEDTAK AV FÔRET
Kuber som er flinke til å samle honning, tar fôret i løpet av timer mens kuber med lavt honningutbytte på sommeren viser at de må ha lengre tid til å ta ned fôret. Trolig skyldes dette arvelige egenskaper slik som forskjell i størrelsen på honningblæra, svakere samlerinstinkt, innavl og andre faktorer som gjør at det er variasjoner i evnen til å samle honning, og da også evnen til å ta ned fôret.

Noen kuber går nærmest inn i en depresjon når de er presset ned i yngelrommet og fått fôrkaret på plass. De tar ikke fôret selv om sukkerlaka er centimetre fra der de sitter. Da er det nødvendig å tømme sukkerlake langs kanten på fôrkaret slik at de kan følge sølet av laka opp i karet. Man må altså lede de på vei. Så mens svake terke kuber kan ta ned et fullt fôrkar på 1-2 døgn, kan svake kuber trenge 4-5 døgn. Utbygging av 10 tavler i yngelrommet kan ta bare 1-2 døgn i sterke kuber, men fyller bifolket på med sukkerlake for fort, kan tavlene sige før de er fylt og forseglet. Styrken i tavlebygget er rett og slett ikke sterkt nok til å bære tyngden. Dette er en risiko dersom kuben får bare byggevoks og har sterk samleiver.

Det er vanskelig å beregne mengden kubene kan ta ned. Selv justerer jeg inn plassen i kuben etter bifolkets styrke og fôrer så lenge de tar ned, i forhold til de som gir 12kg enten de er sterke eller svake. Ulempen ved å gi mindre enn det er lagringsplass til, er at man risikerer at tavler ikke blir forseglet og at det er skvetter som mugner og gjærer i slike tavler.

FÔRKAR MED VARIASJONER
Det finnes flere typer massefôrkar, og alle har sine styrker og svakheter. Isoporkar med sein vinterfôring, isolerer mot varmeavgivning fra bifolket og fôret kan bli så kaldt at biene ikke tar det. Dette kan man også oppleve i svarte plastfôrkar dersom man venter til oktober med å innvintre. Fôrkarene virker fint når temperaturen er gunstig og bifolket vet at det er mat der oppe. I det hele tatt er det en god regel å komme i gang med fôringa mens det er så varmt at biene kan fly. Tar ikke biene fôret i løpet av 5-6 døgn, har det lett for å mugne fordi det blir varmet opp av å stå over yngelrommet. Dette kan også skyldes at det ligger så mange døde bier i nedgangen til fôret etter for brå påfylling slik at biene ikke kommer til fôret (se bildet). Stanser biene med å ta ned fôret etter å ha vært ivrige lenge, er det sprengfullt der nede. Ikke bryt fra hverandre tavlene på høsten for å gjennomgå kuben. Nå er tiden for inspeksjoner over. Inngriping etter innvintring fører til masse døde bier om de sitter trangt. Kjedelig er det å finne fôrkaret fullt av bier fordi det enten er feilkonstruert med glipe mellom plexiglass og svart plast, eller du har lukket for dårlig på toppen slik at bier og veps har fri tilgang. Tidligere var det små fôrkar med blikkbokser som man satte over hullet i dekkbrettet. Disse "Idealkarene" måtte fylles opp hver kveld og resulterte også i at masse bier druknet langs kanten eller at de kom ut i blikkboksene og druknet der. Det ser ut til at alle kar der biene har tilgang til flytende fôr, kan gi døde bier. Ferdigfôr i bøtter fungerer også fint dersom temperaturen ikke er for lav. Ferdigfôr er så viskøst, og det kan virke som jo senere man får satt denne foringen fra spannene i gang, jo vanskeligere er det også her å få biene til å gå opp å ta fôret. Tømmer du ferdigfôret over i vanlige fôrkar senhøstes, viser det seg at biene tar det fortere.

For de fleste går innvintringen fint, biene tar fôret i rikelig monn, modner det og forsegler cellene slik at det holder seg gjennom vinteren. Når alt er tatt ned, tas fôrkarene bort, vaskes grundig og lagres til neste høst. Kubene lukkes og står urørt fram til oksalsyrebehandlingen i november/desember.

PROBLEMER:
Tar ikke kuben fôret, kan den være dronningløs. Dette er det enklest å finne ut før de har fått fôrkar med lake i. Sjekk derfor at de har dronning før fôring og forene svake dronningløse bifolk med dronningriktige om nødvendig. Min erfaring er at et bifolk med eggleggende arbeider kan forenes med en kube der dronninga legger egg uten at dette skaper problemer. Pass på at det ikke går ei ungdronning i kuben slik at det havner 2 dronninger i den sammenslåtte - da blir det slossing og bare en tilbake, og kanskje den som du ikke vil ha. Det er ikke nødvendig å riste biene fra kuber med eggleggende arbeider ut på bakken om de skal forenes med en annen. Avispapirmetoden benyttes. Tar biene lite fôr, men er dronningriktige, er de ikke sterke nok til å ta fôret fra fôrkaret og må fôres enten med dryppfôrer eller fôrkar som henges inn i yngelrommet for å få nok vinterfôr.

Vis flere poster...

Kategorier:
Stacks Image 188243
Stacks Image 188246
Stacks Image 188251
Stacks Image 188254
Stacks Image 188259
Stacks Image 188262

Alle rettigheter reservert © NorskBirøkt.no

Utviklet av sirBull.com