I store deler av landet har man renavlsområder, det vil si at man har bestemt at de biene man har i området kun får tilhøre Krainer og Brune bier. Det eksisterer ikke renavlsområder for Buckfast. I disse reinavlsområdene kan kan ikke på sommersesongen flytte inn andre raser til sommertrekket fordi man da kan risikere sverming og raseblanding. Fordelen med et renavlsområde er at dronene hele tiden tilhører den rasen som er utplassert i området, og man kan trygt pare hjemme i bigården uten å få rasekrysninger. Utenfor renavlsområdene, kan man ha den birasen man selv ønsker, og dette åpner opp for kreativ avl og egne forsøk som er veldig interessante og lærerike. Man kan ofte oppnå å få sinte bier, men da har man jo muligheten til å få tak på avlsmateriale som er rolig å fripare det.

Er du nybegynner og kan bruke litt penger på å skifte dronninger, har Buckfast en fordel framfor Krainer, og det er svermetregheten. I Buckfastavlen er det et kriterium at man avler bare på det som er svermetregt, og man venter med å avle til 3 års dronninger fortsatt ikke viser svermetendenser. Gå inn og se hva som tilsier at ei Krainerdronning blir klassifisert som elitedronning og avlet på. Da jeg satt i Faglig Utvalg i Østfold for flere år tilbake, var dronninga godkjent for avl dersom den ikke viste svermetendenser etter ett års egglegging, og dette mener jeg er endret på nå. Som kjent er ferromonproduksjonen så høy på nye dronninger at de skal ikke sverme som ettåringer. Resultatet var ofte at etter at masse dronningen var produsert av denne dronninga tidlig det 2. året, kom svermetendensene fram til fulle 2. og 3. året og man hadde spredd en egenskap som ikke var ønskelig. Pareplasser for Krainer besto av mange dronebifolk med forskjellig arv, mens man på pareplassen for Buckfast, parer dronningene med droner fra en serie kuber der dronningene er helsøsken. Forskjellen blir at med Buckfastavlen, får man tilnærmet 100% kontroll både på mors- og fars siden, mens man på Krainer har full kontroll på hva man har avlet på, men ikke paret med - annet enn at det er Krainer. Slik var det i mange år, og er trolig slik fortsatt. Forskjellen ble også at Buckfastmodellen gav mulighet for å sette opp stamtavler og drive et avlsarbeid som gikk fort framover på de egenskapene man var på jakt etter, mens man på Krainer aldri vet hvilke kuber som har avgitt dronene og avler videre litt med bind for øynene. Å bli kvitt sverming som egenskap på denne måten, er praktisk talt umulig. Jeg tror derfor dette er årsaken til at Krainer ofte får svermetrang og ikke er til å stoppe når den først har bestemt seg. Man kan se svermetendenser på Buckfast også, men den er enklere å kontrollere og stagge. Buckfast er mye mer tilbøyelige til å operere med skifteceller/stille dronninggkifte enn å legge an en serie svermeceller. De som driver avl, setter ikke pris stille dronningskifte,men for de som har sverming som alternativ, er stille dronningskifte uproblematisk i forhold. Både Buckfast og Krainer tåler å fripares (F1) og krysses med en annen rase uten å bli annet enn noe mer vitale og urolige. Det er først ved annengangs krysning (F2) at egenskapene spaltes ut og man får aggressive bier.

Brune bier ble svært hardt satt tilbake ved stadig utbrudd av åpen yngelråte på sørlandet der tusenvis av brune kuber i renavlsområdet for brune, ble brent. Resultaten er at man i Norge nå har svært få brune kuber i renavlsområder som kan legge grunnlaget for rasen. Tror man kan si at brune bier er den rasen som gjennom generasjoner har hatt sverming som et av sine hovedtrekk. Brune bier i eldre tid ble bedømt som ekstra verdifulle når det svermet og man kunne fange og selge svermene. Dette gav klingende mynt i kassa, og med noe honning på brødskiva, var man fornøyd. Denne egenskapen på brune bier, sitter i sjela på denne rasen og er svært vanskelig å stagge. I tillegg kan de være svært stikkelystne i krysninger, og kanskje ikke spesielt godt egnet for nybegynnere. Birasen er svært hardfør, men utsatt for kalkyngel i enkelte år som setter kubene tilbake. Brune bier er flinke honningsamlere og samler mye honning selv på rellativt svake bifolk. Om jeg skulle anbefale birase til nybegynnere, er derfor valget greit: Dere i renavlsområder, skal ha den typen bier man har der, som enten er Krainer eller Brune bier. Om du er utenfor renablsområdet, er Krainer rellativt krevende å styre bort fra sverming og er 2. valget. Førstevalget er Buckfastbier fordi her har man godt gemytt og svermetreghet, og dette ser man også igjen i førstegangskrysningene. Om du derimot etter noen år som birøkter utenfor reiavlsområdet ønsker å bytte birase, er dette en enkel sak ved å bytte dronninger.

Emner: arv, Brune bier, Buckfast, Dronning, Ferromon, Krainer, Rase, Renavl, sverm, Yngel, Yngelråte

Om vi studerer bifolket og forskjellige biraser, så ser vi at det er enkelte faktorer som trigger sverming:

1) Er birasen fra naturen svermevillig, stammer den sannsynligvis fra områder med store utfordringer for bier. Eneste sikre måte å kunne gå videre på var sverming. Krainer/Carnica og brune bier har hatt slike naturforhold å kjempe med - altså tilbøyelig for sverming.

2) Er det plassmangel i kuben? Liten plass til egglegging gir lite dronningferromon som signaliserer til biene om at her må vi flytte ut.

3) Overbefolkning. Dette gir naturligvis også lite plass til egglegging og svermetrang.

4) Blir det mye kaldt vær og innesitting, trapper dronninga ned eggleggingen, og ferromonet som holder bifolket sammen, svekkes og de anlegger dronningceller med sverming som resultat. Om du ser på disse 4 kriteriene for sverming, ser du at i bakgrunnen ligger redselen for ikke å overleve, ikke komme ut og skaffe nok mat osv. , altså en naturlig tilpasning til tøffe forhold. Mennesket har forsøkt å stagge svermetrangen, og i mange tilfeller har avl på svermetrege avlslinjer gitt bier med nedsatt svermetendens. Disse yngler da gjennom de periodene som normalt skulle gi eggleggingsstopp og svermetrang. Mest kjent for denne egenskapen er Broder Adams Buckfastbier som er en avlsretning der et av avlskriteriene er lav svermevillighet. Slike bier tåler da å sitte trangt, sitte inne lenge og dronningene produserer sannsynligvis mer ferromon enn de som lett svermer.

Dette kunne det vært skrevet masse om, men regner med at noen vil komme med utfyllende kommentarer. Jeg tror at mange vil oppleve sverming i år, nettopp fordi det er mye innesitting med lav ferromonproduksjon. Se opp for svermeceller i kubene ved gjennomgang og les deg opp på hvordan du forhindrer at svermen kommer. Å stanse svermetrangen i kuben, er helt avgjørende for om du skal få lite eller mye honning. Kontroller derfor yngelrommene ca i gang i uken fram til sommertrekket, gi nødvendig plass og grip inn dersom du ser dronningceller. Kommer det først en sverm, kommer det alltid en serie mindre svermer i tillegg og bistyrken ruineres helt, men moro kan det være å se på.

Emner: Avlslinje, Border Adam, Buckfast, Ferromon, Rase, sverm, Svermecelle, svermetrang, Sverming

Bier er som kjent født med forsvarsevne. Bier i det fri, f.eks. i Afrika, er stadig utsatt for fiender som vil skade bisamfunnet. Derfor har biene forsvarsinstinkt som i de fleste tilfellene kun viser seg i forbindelse med at noe skjer med kuben. Du får aldri stikk fra ei frittflyvende bie om det er langt til kuben. Tar du ned en sverm fra en kube med illsinte bier, kan du gjøre det uten drakt, men slår du denne svermen inn på en kube så den er etablert, er den nesten ikke til å hanskes med. Arbeiderbiene kan varsle hverandre om en inntrenger ved å spre signaler i kuben, peke på deg med brodden ute og en dråpe gift på brodden og trolig også med forsvarsferromoner som trigger til angrep. Om ei bie stikker deg og brodden sitter igjen, er det et signal til andre om å gjøre det samme. Plutselig har du en hel gjeng på deg og må flykte. Da har bisamfunnet oppnådd det de ønsket, at du skulle lære deg å holde deg vekk. Afrikanske bier har evnen til å varsle alle bikubene i bigården på kort tid, så forsvaret blir kollektivt. Afrikanske bier kan forfølge en inntrenger opptil 2 kilometer før de gir seg. Glad er jeg at vi ikke har slike. For oss sombirøktere er forsvarsinstinktet en stor prøvelse som vi gjerne avler bort, men blir all aggresivitet avlet bort, forsvinner også vitaliteten og bienes evne til å samle honning minskes. Derfor får man vanligvis mest honning av de sinte og minst fra de som er som pusekatter. Krysninger mellom biraser kan lett gi aggresive bier som et resultat av krysningsvitalitet. Du kan selv gjøre lite ved stell av biene for å unngå angrep - det er ofte nok å være i nærheten, så går alarmen og du får de første stikkene. Svettelukt, lukt av alkohol og husdyrghjødsel trigger bier til å stikke. Spesielt er de ivrige til å stikke deg i håret og borrer seg ned for å nå huden. Dronninga stikker ikke folk og dronen har ikke brodd. Aggresiviteten hos arbeiderbiene stammer fra morsarvene (dronen er produkt av et ubefruktet egg og bærer av sin mors gener) og fjernes bare ved dronningskifte.

Emner: Aggresivitet, bistikk, Ferromoner, Instingt, Rase