Dessverre opplever mange birøktere at noen kuber dør på vinteren og tidlig på våren. Dette fenomenet snakker mange birøktere om, og fordi så mange opplever det og kan fortelle om symptomer og funn, kommer det fram et mønster for hva som har skjedd. I 2016 snakket forskere med masse birøktere som i realiteten hadde de samme opplevelsene. Det ble da skrevet en artikkel av professor Meghan Milbrath ved Michigan Universitet som tok for seg fenomenet i full bredde. Grunnlaget for dette stykket er hennes erfaringer fra egne bigårder og informasjon mottatt fra birøktere over hele USA og beskriver den vanligste formen for bikubedød som vi har uavhengig av kjemiske påvirkninger som f.eks. sprøytemidler. Selv om Milbrath skrev artikkelen var i 2016, ser hun de samme dødsårsakene hvert år etter dette. Mange birøktere mister altså sine bifolk og dødsårsaken er den samme.

I dette stykket skal vi se på de sannsynligste grunnene til at bifolk dør om vinteren hos birøktere som driver småskalabirøkt eller hobbybirøkt og hva man skal gjøre med biutstyret fra døde kuber. Noen faktorer er forskjellige mellom USA og Norge, (bruk av sprøytemidler, acaricider bl.a.) og derfor er stoffet blitt endret på enkelte punkter som tilpasning til våre forhold. 

Det er ingenting som er verre enn å finne døde bikuber på vinterstid og tidlig på våren. Bildet viser hva man kan finne. Vi håpet å kunne åpne en kube og finne en sterk kube der biene spasere rundt mens de bruser, og så møtes vi av dette synet. Dette er virkelig en trist erfaring for mange birøktere som gjør inntrykk og blir husket, for i stedet for å ha et sterkt og friskt bifolk som kan deles opp til avleggerproduksjon eller bruke som produksjonsbifolk og oppnå betydelig med honning, må man ta hånd om utstyr som ser forferdelig ut, rengjøre og vaske og bruke penger og tid på å skaffe seg nye bifolk til erstatning. I tillegg må vi slite med erfaringer om at vi ikke greide å holde bikubene våre sunne og friske.

Norske vintre kan være utfordrende for bifolkene, noen opplever sprengkulde og nedsnødde kuber over lengre tid mens andre opplever milde vintre med masse utflukt og yngelproduksjon. Omfanget av bikubedød vinterstid varierer fra år til år, men enkelte år ser det ut til å toppe seg med stor dødelighet uavhengig av hvilket vinterklima bikubene står i. En slik vinter var vinteren 2014/2015 der birøktere rapporterte om mange døde kuber der enkelte mistet alle kubene de hadde. I kalde vintre skylder birøkterne på streng kulde som dødsårsaken. Selv om lave temperaturer krever mer varmeproduksjon og skaper mere stress, overvintrer bifolk fint i kulda. Det er ikke kulde eller milde vintere som dreper dine bifolk.

Når vi mennesker tenker på vinter og kulde, ønsker vi oss inn i stuevarmen og ville vel dø om vi ble overlatt til oss selv ute i ei kasse. Og selv om vi kan være frosne av oss og følsomme for vinterkulda, trenger ikke situasjonen være den samme for dyra. Mange av oss har vel sett filmer som viser hvordan pingvinene overlever ekstrem vinterkulde og storm i Antarktis ved å trekke sammen i store grupper med hodene vendt inn mot flokkens sentrum.

Biene vi vinterklasen holder varmen akkurat på samme måte som pingvinene. Inni klyngen er pingvinene varme og kan bevege seg rundt omkring, mens de individene som står ytterst står med ryggene ut og tett samlet. Etter en tid er det rokkering i flokken der de kalde i yttersonene trekker inn mot midten og de i midten tar sin tørn ytterst i flokken.

Bifolkene inntar klaseformasjonslik som pingvinene gjør når kulde og vinter setter inn. Biene i ytterkant danner et isolerende lag i klasens ytterkant. Biene roterer og bytter plass i klasen og forandrer klasens form og plassering for å komme til nytt vinterfôr. Biene danner denne klaseformen når været er kaldt.Når utetemperaturen stiger, løses klasen opp og biene beveger seg fritt rundt i bikuben. Om det blir skikkelig kaldt, starter biene i sentrum av klasen og vibrere sine flymuskler for å produsere varme.

Figuren «Cluster formation» viser klasens varmebehov ved forskjellige temperaturer. Kurven viser at varmeøkonoimien er best ved 7 grader C. Som kurven viser, stiger varmebehovet når utetemperaturen synker, og biene bruker sine flyvemuskler mer aktivt. Men så lenge biene har nok vinterfôr, kan kvitte seg med vanndamp og CO2 fra utåndingen, kan biene overleve svært lave temperaturer. Den tette, isolerende veggen av bier er svært effektiv, mye likt dun eller pels. Mang små dyr og fugler kan takle lave vintertemperatureruten problemer dersom de er i god fysisk form og er friske. Våre bier vet hvordan de skal innrette seg for å greie vinteren. Vår oppgave som birøktere er å utstyre våre bier med gode kuber, nok vinterfôr og god helse. Hemmeligheten her er nemlig bienes helsetilstand.

HVA DØR BIENE AV NÅR DET IKKE ER KULDA SOM DREPER DE?

Et sunt bifolk kan enkelt overleve vinteren bare de har nok mat og er stort nok til å ha en fungerende klasedannelse. Problemet er ikke at vinteren var så tøff, men at birøkterne forsøkte å få svake bifolk med dårlig helse gjennom vinteren. Om vinteren er mild, kan disse svake og syke bifolkene kreke seg gjennom, men i tøffe vintre er det bare de sterke som overlever. Men kanskje sier du: Bifolkene så så fine ut denne høsten. Her er det så mange birøktere som blir lurt. Når du ser bifolk som er tilsynelatende sterke med masse bier om høsten, ser du egentlig bier som kan være flere måneder gamle. Til og med i friske bifolk vil disse biene dø ut etter som vinteren nærmer seg. De eneste biene som blir tilbake til våren kommer, er vinterbiene. Disse biene har en større fettreserve enn sommerbiene, en annen hormonprofil og er de eneste biene i kuben som er konstruert for å overleve i flere måneder. De var de siste generasjonene som så dagens lys på høsten. Dersom disse biene er smittet med virus, blir de svekket og greier ikke å takle påkjenningene med overvintringen ved å danne en sterk klase. Dessverre er det slik at bifolk som koker over av bier på sensommeren har størst sjanse for å ha virussmittede vinterbier på høsten.

             

ANTALL BIER OG ANTALL MIDD.

Her er figuren som viser forholdet mellom bieantallet og varroaantallet måned for måned. Den gule linjen viser bistyrken som vokser utover sommeren. Den røde linjen er varroabestanden. Fordi varroa bruker bienes yngel til å formere seg, er det slik at jo mere bier du har jo mere varroa vil du ha. Det dramatiske i grafen er at varroabestanden stiger i den tiden vinterbiene blir dannet. Dette skjer på det tidspunktet da du fortsatt har masse sommerbier i kubene. Det er derfor et vanlig fenomen at birøktere åpner sine kuber i slutten av juli og finner at de tilsynelatende inneholder masse sunne og friske bier. I denne perioden kan man se at yngelmengden reduseres ved at mengden forseglet yngel går ned. Den forseglede yngelen i perioden juli/august er kraftig angrepet av varroa og virus.

Likevel kan du som birøkter ikke se på bifolket at de har et alvorlig varroaproblem, men det har med å gjøre at varroa er en komplisert art å oppdage.

VARROAMENGDE OG VIRUSSPREDNING.

Vi skal nå se på tegn du kan bruke på ettersommeren for å finne ut om varroa sprer virus som vil bli ditt kommende bi-helseproblem.

Som nevnt er det de sterke, sunne bifolkene som er i risikosonen, ikke de svakere kubene med mindre bistyrke og mindre yngel og som kanskje i tillegg har svermet. For i kuber der biene har masse yngel, har midden mulighet til å formere seg kraftig. Noen nybegynnere har faktisk et mindre varroaproblemog færre kuber som dør enn birøktere med lang fartstid fordi de gjør nybegynnerfeil som reduserer kubenes yngling. Kanskje har du som nybegynner ikke fokusert på varroa i det heletatt selv om bikuben ikke utviklet seg normalt i styrke. Eller kanskje har du greid å skade dronninga og biene måtte bruke tid på å erstatte henne. Kanskje ble ikke skattekasser satt på i tide og biene fylte yngelrommet med honning eller svermet. Slike faktorer stanser veksten i varroamengden. Men etter hvert som kunnskapen stiger, vil du kanskje etter 3 år takle disse situasjonene og få knallsterke kuber og få mye honning. Dessverre er det disse bifolkene som man skal bekymre seg mest for.

En gang hadde jeg en kube med litt kalkyngelproblem. Kuben ble aldri spesielt sterk, de gav aldri mye honning, men de overlevde alltid vinteren, og de hadde aldri problemer med varroa. Derfor er det første punktet i vår liste over faktorer som peker på et varroaproblem, at kuben var sterk på høsten. Er man nøye og gjør sine notater, sier disse at kuben var sterk på høsten, men likevel kan vi finne ut mye bare ved å studere kuben.

Dette er ramme fra en kube uten varroakontroll som døde av varroaproblemene på vinteren. Som du kan se har kuben hatt et stort yngelleie som det brune feltet viser. Tavla stammer fra kubens 2. etasje i yngelrommet, og fortsatt er det vinterfôr som viser at kuben ikke døde av sult.

Et annet symptom på at døden skylles varroa, er at bifolket etterlater seg masse fôr i tavlene. Her kan vi konkludere at kuben ikke døde av sult. Mister du bifolk om vinteren og du finner at kubene er tunge av fôr, må du lete etter andre dødsårsaker. I tillegg kan vi anta at de ikke var svekket på høsten i og med at fôret er tatt ned, modnet og vellagret. Finner du slike kuber med fulle fôrrammer, betyr det at biene døde tidlig på vinteren. Husk at det er kun vinterbiene som kan holde det gående i kuben helt fram til våren. Om kuben hadde hatt en solid vinterklase med bier, ville de ha brukt opp en god del fôr for å holde varmen. Om biene er smittet av virus, vil de dø ganske raskt etter innvintring og vinterstresset starter og etterlate seg masse för. Slike døde kuber med masse fôr i, kan bli røvet senhøstes, og da vil du ikke finne dette synet.

Et annet tegn på at varroa er årsaken til døden, er funnet av en liten klase bier sittende på få tavler slik bildet viser. Dette var alt som var igjen av bifolket og er et sikkert tegn på virus som dødsårsak. Etter at sommerbiene døde ut, var det ikke nok friske vinterbier uten virus til å danne en funksjonell vinterklase. Bildet viser i tillegg noen andre interessante faktorer. Se den lyseblå muggen som vokser på biene. Kanskje tenker du at muggdannelse drepte biene eller at kuben var for fuktig og at fukten drepte biene. Faktum er at muggen vokste på biene etter at de var døde. Den andre interessante observasjonen vi gjør på bildet er den døde forseglede yngelen vi ser sprett rundt den døde klasen som indikerer et stort yngelleie. Ser vi nærmere på cellelokkene, ser vi at de har mørke flekker som er tegn på syke vinterbier. De siste generasjonene av bier som krøp i denne kuben led mest trolig sterkt av virus, og mange bier var så syke at de ikke krøp, men døde i cellene.

Mange birøktere finner bukløpsflekker i kubene og tror bifolket døde av Nosema. Dette trenger ikke være korrekt og kan heller tyde på behov for å gjøre fra seg uten at de kunne fly ut å gjøre det. Bukløpet kan også skyldes mye lynghonning i vinterfôret eller dårlig vinterfôr. Om bikuben har en svært liten klase, er det vanlig å finne bukløpsflekker i området fordi biene ikke greier å produsere så mye varme at de kan fly ut for å tømme seg.

Her er et annet bilde av en liten klase døde bier som mest sannsynlig døde av virusproblemer. Disse få biene hadde ingen sjanse til å danne en velfungerende vinterklase. Det finnes også andre typer sykdommer som kan drepe bier om vinteren, men de er ikke på langt nær så vanlige som de varroa sprer til biene.

FÅ BIER IGJEN I KUBENE.

Dette leder oss til det siste tegnet på virusproblemer i bifolket. Vanligvis observeres masse døde bier på bunnbrett og tavler i kuber som har dødd av sult eller sprøytemidler. Når kuben dør av virus, forlater biene kubene for å dø ute. Vanligvis finner man bare en håndfull bier på bunnbrettet, men aldri hele bistyrken liggende der. Man kan også finne en og annen varroa på bunnbrettet, men vi kan ikke gjennomføre telling av midd på bunnbrettet om høsten for å vurdere risikoen varroa representerer.

Dersom bifolket er for kraftig infisert av varroa og virus, kan de forlate bikuben før vinteren setter inn. Hvis forholdene i bikuben er for dårlige og bare en liten del av den lukkede yngelen som kryper har god helse, hender det at alle biene bryter opp og forlater kuben. Da tror du kanskje at kuben din har dødd fordi den svermet senhøstes uten at biene forsto at dette var en dårlig tid å sverme på. Det kan også hende at det blir tilbake noen pleiebier i kuben sammen med noen trekkbier som ikke var hjemme da de andre reiste. Disse forsøker ofte å trekke ut ei nøddronning, men har ingen sjanser til å overleve vinteren.

Et annet tegn på at bifolket døde av virusangrep er funn av tavler med spredd forseglet yngel. Ofte er disse cellene forseglet, eller man finner noen der tungene til krypeklare bier stikker ut av hull i celleforseglingen. Slik spredd yngel sier oss at biene har vært for syke til å greie og å krype fra cellene trolig fordi de er infisert så sterkt med virus.

Dette er et bildet fra en forsøkskube som hadde et fryktelig høyt varroapress, og som vi skjønte ville ende med sammenbrudd på høsten. Legg merke til bia som døde idet den skulle krype. Noen forseglinger har små hull i seg, og mange birøktere tror dette er tegn på lukket yngelråte, noe det ikke er.

Funn av ekskrementer fra varroa.

Selv om du ikke ser så mange varroa på biene, eller finner så mange på bunnbrettet, vil du finne ekskrementer fra varroa i celler sentralt plassert i tavlenes yngelområder. På bunnen av cellene eller på celleveggene sitter det da hvite krystaller av guansyre som felles ut av avføringen.

Her er en oppsummering på tegnene som tyder på at bifolket har dødd av virussmitte fra varroa:

• Bifolket var sterkt og så friskt ut på høsten
• Masse fôr ertilbake i tavlene
• En liten klase bier blir funnet, eller
• Det er svært få bier igjne i kuben
• Tavler inneholder sprett forseglet yngel der noen celler er helt forseglet, noen har sma hull og noen har bier som har hodene ute av cellelokket og tunga strekt ut.
• Dersom du ser nøye etter vil du finne hvite krystaller sittende på celleveggene sentralt på tavlene der det har vært yngel. Disse krystallene kommer fra varroaens ekskrementer.

INGEN NOTATER!

Kanskje det sikreste tegnet på at biene dine døde av virus fra varroa, er at du ikke har noen registreringer fra kubene som viser at du har styring på varroamengden. Du kan verken dokumentere at du har gjort noe eller ikke gjort noe. Det å gjennomføre en behandling mot varroa er heller ikke en garanti for god helse og enkel overlevelse gjennom vinteren. Ønsket er jo at man skal være trygg på at de bifolkene som går inn i vinteren, er fri for sykdommer og parasitter. Varroaens evne til å infisere biene med virus er så dramatisk at om det ikke gjøres effektive tiltak mot den og jobber systematisk med tiltak, vil man garantert miste bifolk. Tiltakene mot varroa er med andre ord forebyggende for å unngå eller redusere faren for sammenbrudd og død i bigårdene.

Naturligvis kan bifolkene dine dø av andre årsaker enn varroa. De kan ha for lite vinterfôr, sulter og dør på våren, får mus inn i kubene, de kan dø av nosema, de kan velte på vinteren, bli angrepet av bjørn og grevling eller at de mister dronninga av en eller annen årsak. Ikke mange bifolk dør hvert år av slike årsaker, kanskje i området 5 til 10% bare. Med varroa derimot er det helt andre tapstall der folk kan miste 30, 50 eller opptil 100% av alle bifolkene sine i en årrekke. Museplage er det enkelt å forebygge ved riktig åpning i bunnbrettet, og står kubene værutsatt til, er stropping en god sikring mot velt. Å legge opp en plan for varroakontroll er mer krevende, men helt avgjørende for vellykkede overvintringer og en birøkt som er forutsigbar både på inntekter og utgifter.

VI MÅ TA OSS SAMMEN!

La det nye året bli en ny start i kampen mot varroa der biene er fulgt opp på våren med nedfallsprøver, droneskjæring på sommeren, eventult mauryrebehandling på ettersommeren og oksalsyrebehandling på høst/vinter. Det beste med den situasjonen vi er i, er at vi har effektive tiltak og skånsomme midler som vil holde bifolkene friske og sikret mot sammenbrudd. Selv om det kan være en krevende jobb å sloss mot denne «virus-pandemien» blant biene, er det likevel en håndterbar sykdomssituasjon. Ser du at dine kuber er drept av varroa, er det grunn til å være trist, men bruk disse erfaringene til å forstå hvor viktig det er å holde denne dødelige parasitten under kontroll. Dette året kan du gjøre kampen mot varroa til førsteprioritet der du beskytter vinterbiene mot stort varroatrykk og virussmitte. En positiv side ved å miste bifolk av varroaangrep er at du kommer på offensiven og skjønner at du må gjøre drastiske endringer neste år. Hadde det vært slik at bier dør av kulde, hadde vi hatt en nærmest umulig kamp i vårt vinterklima, for været kan vi ikke gjøre noe med. En trøst med døde bikuber er at biutstyret kan brukes om igjen.

ER DET DA NOE POSITIVT?

Det eneste positive med varroa, sier noen, er at når biene dør, så dør parasitten også. Noen form for varroasmitte fra brukt bimateriell kan du derfor se helt bort fra. Det er derfor trygt å bruke om igjen brukte tavler og annet utstyr dersom det er rent og uten bukløpsflekker.

Varroa overfører mange typer virus til biene, og vi vet med sikkerhet at virusangrep dreper bifolkene. Derfor ønsker vi å være sikre på at vi ikke setter nye bifolk inn i kasser og rammer der virus kan infisere og smitte biene på nytt. Man vet faktisk ikke med sikkerhet i dag hva som skjer med alle virus på tavlebygg som er brukt av døde bifolk. Vi vet at Deformert Vingevirus kan overleve ca en måned på brukte tavler. Dette betyr at dersom biene dine dør tidlig på vinteren, og utstyret ditt står lagret noen måneder, skal biutstyret være trygt når du tilsetter nye bier på våren eller sommeren. Man vet også at de aller fleste virus bare er sykdomsfremkallende når den overføres direkte fra varroamidden til biene og ikke når biene plukker de opp på tavlene. Så siden du har bestemt det dette året å ha syring på varroabestanden i bifolkene, trenger du ikke å ta hensyn til eventuelt rester av virus på biutstyret.

HYGIENE.

Selv om virus på gamle tavler ikke er noe problem, er det ingen dum idè å ha rutiner for utsortering og rengjøring av biutstyr. Muggne, svarte tavler med pollenrester og død yngel i skal sorteres ut og smeltes om eller brennes. Brukes slike tavler om igjen, kan de være et reservoar for sykdom og sprøytemiddelrester som vi ikke har oversikt over. Men er topplistene ille, mens selve voksen lys og fin, kan topplistene skrapes rene, vaskes og rammene brukes på nytt.

OVERFLØDIG VINTERFÔR.

Hva kan du så gjøre med overflødig vinterfôr fra kuber som har gått ut på vinteren? Dette fôret er uten risiko å gi tilbake til bifolkene om man tenker på mulig virusspredning. Om våren er det kuber som har lite fôr igjen og som må ha tilført mer å leve av. Da er slike kasser med ekstra fôrtavler gull verdt å kunne supplere fra.

GJENBRUK AV TAVLER VURDERES.

Så snart du har fått tømt biutstyret for døde bier og sortert bort de styggeste rammene, kan du vurdere å bruke de på nytt. Bare husk å hold kasser tette for mus og møll til tavlene kan brukes.

Husk at et bifolk som produserer masse yngel, kan også produsere masse varroa. Dersom disse biene og parasittene overlates til seg selv, vil varroa infisere dine verdifulle vinterbier og man vil se at bifolket kan forsvinne i løpet av vinteren fordi du ikke har nok friske vinterbier til å danne en stabil vinterklase.

VARROA VÅRT STØRSTE PROBLEM!

Dette var hva professor Meghan Milbrath formidlet i denne videoen. Gå gjerne inn og se den. 

Emner: