Stacks Image 166452

BLOKKERING AV PLASSEN I YNGELROMMET.

I slutten av april kan man ha rene sommertemperaturer i store deler av landet med mellom 15 og 25 grader på gradestokken. Biene har fløyet som gale på seljeblomstringa og har kommet tilbake til kubene med store mengder pollen. Mange birøktere gnir seg kanskje i hendene og ser på kubene sine med fryd på solfylte vårdager, men medaljen har en kjedelig bakside. Vekta på sterke kuber kan øke med opptil 3kg pr. dag, og er det da 5 fine dager, er muligheten for 15kg nektar i yngelrommet absolutt en fare. (Bilde: Kubene har fått innskrenket halvkasse på toppen uten dronninggitter. Det er naturligvis stans på dryppfôring når været er gunstig og et trekk gir masse nektar og mulighet til å hente vann.)

HVA ER BLOKKERING I YNGELROMMET?

Vinteren på Østlandet 2020/2021 har vært kort, høsten var mild og resultatet er at kubene har greid seg fint gjennom vinteren med lite fôr. Hadde vi bladd gjennom noen yngelrom i begynnelsen av mars, ville vi ha funnet at få tavler med lite åpne arealer var tomme for fôr og ledig for dronningas egglegging.Dronninga og bifolket er nemlig helt avhengig av denne tomme plassen for yngelsetning – uten den ingen yngling. Blokkering i yngelrommet oppstår når arbeiderbiene trekker inn så masse pollen og nektar på kort tid at den tomme plassen i tavlene blir fylt opp og utilgjengelig for dronningas egglegging.

ARBEIDERNE TAR LITE HENSYN.

Nå er det slik i bifolket at det er arbeiderne som bestemmer – ikke dronninga. Og når naturen er gavmild på nektar og pollen, overstyrer samleriveren bifolkets og dronningas behov for yngleplass. Resultatet kan bli at hver eneste tomcelle fylles med nektar eller pollen, og da bifolket på våren har bare yngelrommet å bo i, blir det rent for mye av det gode. Dronninga går der med en svulmende bakkropp der eggene presses ut uten ei eneste celle å legge egg i – et trist syn jeg har sett noen ganger. Blokkering i yngelrommet kan også skje både på sommertrekk og på lyngtrekk om trekket er ekstremt bra og kubebe ikke har tilstrekkelig med skattekasser på. Det er med andre ord viktig at birøkteren har oversikt over tilstanden i yngelrommet under sterke trekk som gir mye honning. Blokkering skjer ofte raskt og skaper store utfordringer dersom man har mange kuber. Bildet:Fra 14.4.2021. Vi ser til venstre forseglet vinterfôr, deretter seljenektar som glinser og områder med forseglet yngel. Ingen plass til egglegging. Andre tavler var helt fylt til randen med ny nektar som blokkerte all ny yngling. Kubene mine er oksalsyrebehandlet to ganger. 

SVERMETRANG.

Når yngelrommet blokkeres, kan ikke dronninga legge egg. Og når dronninga ikke legger egg, går signalet om at det er noe galt med den fordi mengden dronningferomon faller drastisk. Arbeiderne skjønner nødvendigvis ikke at det er manko på tomme celler som er årsaken til fall i egglegging og feromonkonsentrasjon. Dårlig plass og feromonfall, fører til at det anlegges dronningceller.

Kommer man for å inspisere kuber etter kraftig seljetrekk i april, hender det at biene henger på kubefrontene – det er rett og slett ikke plass til de innendørs. I tillegg er det villbygg i bitømmerbrettet som er fylt med honning med tilhørende klin og fastklistrede bier når bitømmerbrettet brytes løs.

Det er ikke så ofte blokkering av yngelrommet oppstår, men noen vil nok ha fenomenet i kubene sine i april 2021 fordi vi har hatt et kraftig seljetrekk i flere dager. Sist vi hadde det i Rakkestad i stor stil var i 1993 da slutten av april var ekstremt varm og ungene mine badet i plaskebassenget i hagen. Biene hang utenpå kubene, og vi fikk et svermeår av de sjeldne.

MOTTILTAK.

Skal man kunne opprettholde dronningas egglegging, må kubene få mer plass. Plassmangel er jo årsaken til blokkeringen, men man kan ikke gi mer plass enn hva de har mulighet til å holde varm om det skulle bli omslag i været. Å gi en kube ei helkasse full med tavler rundt 20. april, er for mye på en gang for de aller fleste kubene. Selv benytter jeg halvkasser og gir de fleste 7 rammer + pakkvegger for å avhjelpe plasskrisa. Er kuben sterk, kan den få ei halvkasse med 10 rammer. Kassene kan settes under yngelrommet eller over, alt etter hvor sterke kubene er. Svake kuber har fordel av å få plassert kassa under. NB! Denne ekstra kassa settes på uten dronninggitter fordi dronninga må få tilgang til rammene uten å bli hindret. Nå når plassen er utvidet, er den akutte plassmangelen løst, men følg med så ny blokkering ikke oppstår om trekket skulle fortsette. Har kubene masse vinterfôr i tavlene, kan forseglede tavler med fôr tas ut, settes på lageret og settes inn i kubene igjen ved innvintring. Ledig plass erstattes av utbygde tomme tavler. Følg også med på bifolkenes svermetrang, spesielt dersom de blir sittende inne etter en varm periode med blokkering i yngelrommet. Selv om blokkeringen i 1993 var rundt 20. april, var signalet til et skikkelig svermeår gitt, og mange opplevde i 1993 at svært mange kuber svermet og reduserte på den måten honningutbyttet.

OMSLAG I VÆRET.

Mine kuber ble gjennomgått etter 5-6 dager med kraftig trekk i april 2021. En del forseglede fôrtavler ble fjernet - de har jo skaffet så mye ny honning, så vintrefôrte står bare å tar opp plass. Fôrtavlene ble erstattet av utbygde tavler klar til bruk. Med så masse seljenektar i tavlene var det fint å få ut overflødige tavler med vinterfôr. Anbefaler at birøkteren selv vurderer de tiltakene som er best for den driften man har når bare plassbehovet blir løst.

April og mai kan være lunefulle. Fra + 15-25 grader falt temperaturen 21.04. i mitt område til 0 grader om natta og sterk nordavind på ett døgn. Biene holder seg klokelig inne, men i kuber som ikke er utvidet, er plassmangelen et stort problem. Blir den kalde perioden lang, er det ingen sultproblemer, men mange kan oppleve sterk stagnasjon i kubenes vårutvikling i en tid der det burde være full fart framover. Innesitting i kombinasjon med plassmangel er ofte starten på sverming som enten kan komme etter en slik innesittingsperiode eller dukker opp seinere på forsommeren. Bildet nedenfor er tatt av Håvard Amlie i hans bigård på Toten 7. mai 2019. April 2019 var varm og gav sterk vårutvikling før væromslaget. Innesittingsperioden varte nesten 3 uker og var en stor utfordring for biene.

Blir innesittingsperioden langvarig, vil ynglingen stanse fullstendig opp først og fremst på grunn av vannmangel. Fôrsaft til yngel inneholder opptil 80% vann, og uten tilførsel utenfra, intet yngelfôr. Selv om kuben er full av forseglede yngeltavler etter en heftig og varm april, kan yngelleiet være tomt for åpen yngel etter 14 dagers innesitting i mai. Slike væromslag i mai som bildet viser er heldigvis sjeldne og ekstreme, men viser at vår i Norge ikke helt er til å stole på. 

REGULERING AV ANTALL YNGELTAVLER.

De fleste ønsker ikke å ha for stor plass til disposisjon for dronninga, så å sette på ei ekstra halvkasse uten gitter vil spre yngelen på flere tavler enn ønskelig. Dette må likevel gjøres noen ganger om blokkering skal unngås. Når mai kommer og temperaturen er gunstig, men med trekkpause mange steder, vil tavlene bli sortert slik at yngelleiet reduseres til normal størrelse ved å ta ut overflødig vinterfôr eller pakkvegger for å få plass nede. Ekstra tavler med honning/fôr og yngel kan flyttes over i avleggere om forsterkning trengs. Halvkassa på toppen gjøres om til skattekasse over dronninggitter. 

HVA GJØR BIENE MED ALL SELJENEKTAREN OG POLLENET NÅR SELJETREKKET ER OVER OG MAI KOMMER?

Om plassen til bifolket blir utvidet og honning og nektar får stå i yngelrommet, vil det bli brukt opp etter hvert. Mai kan bli kald (se bildet fra Toten 2019) og har ofte lite trekk, og det vil ta tid før løvetanntrekket starter som vanligvis ikke gir annet enn pollen. Biene vil også forflytte nektaren ut av  yngelleiet dersom tomme tavler settes inn, og den blir tørket og etter hvert forseglet. Hold gjerne styr på hva som er forseglet sukkerfôr og hva som er seljehonning slik at sukkerfôret ikke slynges. Fôrtavler kan merkes med tusj eller få en tegnestift f.eks. Er du i tvil, ta ut tvilsomme tavler og bruk de til f.eks avleggerproduksjon eller sett de i yngelrommet når bifolket trenger fôr.

Noen snakker om mulig honningforfalskning ved at biene forflytter sukkerfôr fra yngelrommet til skattekassa, men dette har ikke biene noen tradisjon for. Er ei fôrtavle forseglet og står i yngelrommet, blir den stående der til den er spist opp om ikke birøkteren skraper bort forseglingen. Forseglede fôrtavler i yngelrommet har birøktere hatt i uminnelige tider uten at de har påvirket honningen i skattekassene.  Derfor er det uproblematisk å ha fôrtavler med sukkerfôr i yngelrommet med skattekasse over. Om det skulle komme nektar inn i yngelrom med fôrtavler i, er det nektaren som fraktes opp i skattekassa, ikke vinterfôr fra forseglede tavler.

RESULTATENE AV DOBBEL OKSALSYREBEHANDLING.


Varroa som parasitt på bier, er den største trusselen for bifolkene og birøkteren. Midden er kommet for å bli, og utfordringen er å holde antall midd så lavt som mulig hele året rundt. Om varroa får overtaket i bifolket, vil den spre forskjellige typer virus som vil skade spesielt vinterbiene anlagt sent på sommeren og høsten kan og føre til at bifolket bukker under. Om ingenting gjøres, er det eksempler på at bifolk har bukket under allerede 18 måneder etter at varroa har etablert seg i kuben. I Indre Østfold ble varroa påvist første gang sent på 90-tallet og spredte seg raskt til alle bikuber i området. Bekjempningsmetodene var til å begynne med melkesyrespraying og maursyrebehandling med Krämerplater i tillegg til droneskjæring. I 2000-2001, ble oksalsyredrypping tillatt, og da mange fant droneskjæring arbeidskrevende og maursyrebehandling for upålitelig og risikabelt for biene, ble det til at de fleste gikk over til kun en oksalsyrebehandling seint på høsten som eneste behandling. Dette var metoden jeg også bruket som eneste bekjempningsmetode i tidsrommet 2001 til 2015. Å skjære dronetavler er effektivt, men arbeidskrevende. I tillegg er det en sløsing med bifolkets styrke og energi å fjerne dronebygg da det koster både voksproduksjon og oppfôring av droneyngel som biene ved fjerning av tavlkebygget ikke får noen glede av. I tillegg er det slik at dersom man glemmer å fjerne dronebygget ved utskjæring til riktig tid, vil disse dronetavlene bli rene varroafabrikkene noe som er svært skadelig.

UFULLSTENDIG EFFEKT AV OKSALSYREBEHANDLINGEN.

Flere og flere birøktere ser at å basere bekjempningen av varroa i kubene ved hjelp av en eneste oksalsyrebehandling og ellers ingen andre tiltak, er ikke lenger nok for å holde varroa i sjakk. De ser at bifolk svekkes dramatisk på høsten, i august september, og kanskje finner man ved oksalsyrebehandling bifolk som er så svake i bistyrke at man lurer på om de kan greie seg gjennom vinteren. Slike alvorlige svekkede bifolk finner man ofte døde på våren.

Oksalsyrebehandlingen som vanligvis gjennomføres i november/desember, skal drepe 90% av all midd i kubene. Dette skal være nok til å ha en gangs oksalsyrebehandling som eneste behandling. Men da det kan tyde på at virus biene får ved parasitteringen på larver og voksne arbeiderbier er mer skadelig for biene nå enn da varroa først dukket opp, ser man oftere sammenbrudd enn tidligere. Kanskje tar heller ikke behandlingen 90% av midden slik man har trodd, og dersom oksalsyrebehandlingen er dårlig utført, vil større mengder varroa overleve.

FORSØK MED TO BEHANDLINGER.

Mine kuber er nå behandlet med dobbel oksalsyreoppløsning 5 år på rad. I 4 år er første oksalsyrebehandling gitt ved innvintring ca 15. september. Denne første behandlingen har gitt ca 30% nedfall og ca 70% av nedfallet har kommet ved siste behandling ca 15. november. Da den første behandlingen skjer mens kubene fortsatt kan ha forseglet yngel, er ikke behandlingen på langt nær effektiv nok og krever en senere behandling, men tanken har vært at det er svært positivt å bli kvitt så mye midd tidlig på høsten for å spare vinterbiene for parasittplagen.

Høsten 2020 har jeg valgt å dele opp bikubene i to grupper der den første gruppen fikk første behandling 15.10. og neste behandling 15.12., to måneder senere. Neste gruppe fikk første behandling 15.11.20 og nesten den 10.01.21. Ønske om å få begge behandlingene i yngelfrie kuber er årsaken til tidsforskyvningene. Målet med siste gruppe var å finne ut om antall midd i nedfallet var forskjellig fra tilsvarende behandling i 2019. Tabellen viser en sammenstilling av dataene fra 2019 og 2020.

TABELLEN VISER VARROANEDFALL ETTER ANDRE GANGS BEHANDLING.

2019.

KUBE ANGITT MED NUMMER

NEDFALL TELLET 29.11.2019, 2 UKER ETTER BEHANDLING GJORT 15.11.2019.

2020/2021.

KUBE ANGITT MED NUMMER

NEDFALL TELLET 24.01.2021, 2 UKER ETTER BEHANDLINGEN 10.01.2021.

1

24

1

15

2

32

2

29

3

38

3

34

4

51

4

41

5

53

5

42

6

79

6

45

7

93

7

62

8

113

8

65

9

128

9

74

10

129

10

93

11

155

11

94

12

166

12

102

13

166

13

107

14

229

14

121

15

255

15

128

16

304

16

132

17

334

17

199

18

350

18

248

19

422

19

427

Samlet antall

3116

2058

Gj.sn. pr. kube

164

108

SELVE OKSALSYREBEHANDLINGENE.

Oksalsyrebehandlingene er gjort med 3,5ml oksalsyreoppløsning til hver fulle tavlegate med bier og redusert mengde i forhold til hvor fulle tavlegatene var med bier. Samme metode og utstyr er brukt de siste 15 årene og er nøyaktig på mengde og treffsikkert på biene. Da samme mengde og metode er brukt på alle behandlingene, kan man føle seg trygg på at behandlingene andre gang er rimelig like. Biene har sittet stort sett i klase ved andre gangs behandling.

KONKLUSJON.

Forsøkene viser at ved å forskyve første oksalsyrebehandling fra 15.09 til 15.11. og andre behandling ca 8 uker fram i tid i forhold til første behandling, blir antall midd betydelig lavere enn resultatene oppnådd i 2019 der behandlingstidspunktene var 15.09. og 15.11. Mest trolig skyldes dette at 15.09.2019 var det fortsatt noe forseglet yngel i kubene med varroa i slik at antall midd totalt sett var høyere ved behandlinge den 15.11.2019 enn ved siste behandling gjort 10.01.2021. I tillegg satt ikke biene i klase den 15.09.2019. Ser man på tallene etter andre gangs behandling som ble tellet 24.01.2021., er det likevel overaskende hvor mye varroamidd som faller ned og som trolig ville ha ført til kraftig angrep vår/sommer 2021. Nedfallet etter første behandling den 15.11. var i området 20 til 300 midd og ble dessverre ikke tellet da det som er mest interessant har vært nedfallet etter andre gangs behandling. Da mine kuber har vært behandlet to ganger på høsten i mange år, har den totale mengden varroa på sensommer/tidlig høst vært betydelig lavere enn da jeg behandlet bare en gang, noe jeg har konkludert med etter telling av nedfall. Derfor er også totalnedfallet etter to behandlinger innenfor akseptable mengder.

Det hevdes at en effektiv oksalsyrebehandling dreper 90% av all varroamidd. De fleste birøkterne i landet oksalsyrebehandler kubene sine i november/desember og kun en gang. Om man ser på nedfallet i mine kuber i 2019 og i år etter andre gangs behandling, mener jeg mange birøktere kan se årsaken i tabellen over til alt for høye varroatall og problemer i sine kuber basert på en oksalsyrebehandling som eneste tiltak mot midden. Oksalsyrebehandlingen i november er ikke effektiv nok. En oksalsyrebehandling senhøstes er ikke et tilstrekkelig tiltak som eneste inngrep mot varroa. Skal man oksalsyrebehandle bare en gang, må kubene følges opp med andre tiltak slikt som droneskjæring og maursyrebehandling. Likevel er det mye som tyder på at to behandlinger senhøstes er så effektiv dersom de utføres i yngelfrie bifolk, at annen behandling er unødvendig.

Et fenomen er vanskelig å forstå seg på: Oksalsyrebehandlingen vi gjør om høsten er ikke først og fremst for å beskytte vinterbiene, sier forskere på varroa. Behandlingen er for å beskytte neste års vinterbier! Et stort antall varroamidd som bygger seg opp tidlig på våren, vil produsere store mengder varroa som vil skade vinterbiene når de blir produsert i slutten av neste sommer. Det sies: Enten er vinterbiene dine friske og greier seg gjennom vinteren uansett om det er mye eller lite varroa, eller de er befengt med varroa og er syke og har liten glede av oksalsyrebehandlingen fordi de trolig vil dø uansett. Årsaken til dette er at varroamidden sprer masse virus på larvene til vinterbiene når de ligger i de forseglede cellene sent på sommeren og på høsten. Dobbel oksalsyrebehandling må også sees i lys av dette fenomenet der ønsket er å ha så lite midd i kubene som mulig, spesielt når vinterbiene anlegges.

FEILKILDER.

At nedfallstallene er så høye som tabellen viser kan skyldes at høsten 2020 var svært mild. Med unge dronninger i kubene og dager med flyvær, kan man ikke helt se bort fra yngling og varroaformering fra innvintring til og med 15.11. da flere birøktere har meldt om slike funn i kubene sine seint i høst. Likevel skulle mine kuber som også i 2019 ble oksalsyrebehandlet to ganger ha en middmengde klart under gjennomsnittet på høsten. Det er derfor bemerkelsesverdig når hele 428 varroa detter ned etter siste behandling i en av kubene. Oksalsyrebehandling er ingen stor vitendskap. Man kan aldri være sikker på at man doserer riktig mengde oppløsning i forhold til den mengden bier som sitter i tavlegata. Problemet er at man ikke kan vite om tavlegata er full av bier helt ned eller om biene har fordelt seg rellativt grunt i flere tavlegater og på den måten gir et feil inntrykk av bistyrken.

Rakkestad den 25.01.2021

Morten Bull

HVORFOR DØR BIKUBENE OM VINTEREN?

Dessverre opplever mange birøktere at noen kuber dør på vinteren og tidlig på våren. Dette fenomenet snakker mange birøktere om, og fordi så mange opplever det og kan fortelle om symptomer og funn, kommer det fram et mønster for hva som har skjedd. I 2016 snakket forskere med masse birøktere som i realiteten hadde de samme opplevelsene. Det ble da skrevet en artikkel av professor Meghan Milbrath ved Michigan Universitet som tok for seg fenomenet i full bredde. Grunnlaget for dette stykket er hennes erfaringer fra egne bigårder og informasjon mottatt fra birøktere over hele USA og beskriver den vanligste formen for bikubedød som vi har uavhengig av kjemiske påvirkninger som f.eks. sprøytemidler. Selv om Milbrath skrev artikkelen var i 2016, ser hun de samme dødsårsakene hvert år etter dette. Mange birøktere mister altså sine bifolk og dødsårsaken er den samme.

I dette stykket skal vi se på de sannsynligste grunnene til at bifolk dør om vinteren hos birøktere som driver småskalabirøkt eller hobbybirøkt og hva man skal gjøre med biutstyret fra døde kuber. Noen faktorer er forskjellige mellom USA og Norge, (bruk av sprøytemidler, acaricider bl.a.) og derfor er stoffet blitt endret på enkelte punkter som tilpasning til våre forhold. 

Det er ingenting som er verre enn å finne døde bikuber på vinterstid og tidlig på våren. Bildet viser hva man kan finne. Vi håpet å kunne åpne en kube og finne en sterk kube der biene spasere rundt mens de bruser, og så møtes vi av dette synet. Dette er virkelig en trist erfaring for mange birøktere som gjør inntrykk og blir husket, for i stedet for å ha et sterkt og friskt bifolk som kan deles opp til avleggerproduksjon eller bruke som produksjonsbifolk og oppnå betydelig med honning, må man ta hånd om utstyr som ser forferdelig ut, rengjøre og vaske og bruke penger og tid på å skaffe seg nye bifolk til erstatning. I tillegg må vi slite med erfaringer om at vi ikke greide å holde bikubene våre sunne og friske.

Norske vintre kan være utfordrende for bifolkene, noen opplever sprengkulde og nedsnødde kuber over lengre tid mens andre opplever milde vintre med masse utflukt og yngelproduksjon. Omfanget av bikubedød vinterstid varierer fra år til år, men enkelte år ser det ut til å toppe seg med stor dødelighet uavhengig av hvilket vinterklima bikubene står i. En slik vinter var vinteren 2014/2015 der birøktere rapporterte om mange døde kuber der enkelte mistet alle kubene de hadde. I kalde vintre skylder birøkterne på streng kulde som dødsårsaken. Selv om lave temperaturer krever mer varmeproduksjon og skaper mere stress, overvintrer bifolk fint i kulda. Det er ikke kulde eller milde vintere som dreper dine bifolk.

Når vi mennesker tenker på vinter og kulde, ønsker vi oss inn i stuevarmen og ville vel dø om vi ble overlatt til oss selv ute i ei kasse. Og selv om vi kan være frosne av oss og følsomme for vinterkulda, trenger ikke situasjonen være den samme for dyra. Mange av oss har vel sett filmer som viser hvordan pingvinene overlever ekstrem vinterkulde og storm i Antarktis ved å trekke sammen i store grupper med hodene vendt inn mot flokkens sentrum.

Biene vi vinterklasen holder varmen akkurat på samme måte som pingvinene. Inni klyngen er pingvinene varme og kan bevege seg rundt omkring, mens de individene som står ytterst står med ryggene ut og tett samlet. Etter en tid er det rokkering i flokken der de kalde i yttersonene trekker inn mot midten og de i midten tar sin tørn ytterst i flokken.

Bifolkene inntar klaseformasjonslik som pingvinene gjør når kulde og vinter setter inn. Biene i ytterkant danner et isolerende lag i klasens ytterkant. Biene roterer og bytter plass i klasen og forandrer klasens form og plassering for å komme til nytt vinterfôr. Biene danner denne klaseformen når været er kaldt.Når utetemperaturen stiger, løses klasen opp og biene beveger seg fritt rundt i bikuben. Om det blir skikkelig kaldt, starter biene i sentrum av klasen og vibrere sine flymuskler for å produsere varme.

Figuren «Cluster formation» viser klasens varmebehov ved forskjellige temperaturer. Kurven viser at varmeøkonoimien er best ved 7 grader C. Som kurven viser, stiger varmebehovet når utetemperaturen synker, og biene bruker sine flyvemuskler mer aktivt. Men så lenge biene har nok vinterfôr, kan kvitte seg med vanndamp og CO2 fra utåndingen, kan biene overleve svært lave temperaturer. Den tette, isolerende veggen av bier er svært effektiv, mye likt dun eller pels. Mang små dyr og fugler kan takle lave vintertemperatureruten problemer dersom de er i god fysisk form og er friske. Våre bier vet hvordan de skal innrette seg for å greie vinteren. Vår oppgave som birøktere er å utstyre våre bier med gode kuber, nok vinterfôr og god helse. Hemmeligheten her er nemlig bienes helsetilstand.

HVA DØR BIENE AV NÅR DET IKKE ER KULDA SOM DREPER DE?

Et sunt bifolk kan enkelt overleve vinteren bare de har nok mat og er stort nok til å ha en fungerende klasedannelse. Problemet er ikke at vinteren var så tøff, men at birøkterne forsøkte å få svake bifolk med dårlig helse gjennom vinteren. Om vinteren er mild, kan disse svake og syke bifolkene kreke seg gjennom, men i tøffe vintre er det bare de sterke som overlever. Men kanskje sier du: Bifolkene så så fine ut denne høsten. Her er det så mange birøktere som blir lurt. Når du ser bifolk som er tilsynelatende sterke med masse bier om høsten, ser du egentlig bier som kan være flere måneder gamle. Til og med i friske bifolk vil disse biene dø ut etter som vinteren nærmer seg. De eneste biene som blir tilbake til våren kommer, er vinterbiene. Disse biene har en større fettreserve enn sommerbiene, en annen hormonprofil og er de eneste biene i kuben som er konstruert for å overleve i flere måneder. De var de siste generasjonene som så dagens lys på høsten. Dersom disse biene er smittet med virus, blir de svekket og greier ikke å takle påkjenningene med overvintringen ved å danne en sterk klase. Dessverre er det slik at bifolk som koker over av bier på sensommeren har størst sjanse for å ha virussmittede vinterbier på høsten.

             

ANTALL BIER OG ANTALL MIDD.

Her er figuren som viser forholdet mellom bieantallet og varroaantallet måned for måned. Den gule linjen viser bistyrken som vokser utover sommeren. Den røde linjen er varroabestanden. Fordi varroa bruker bienes yngel til å formere seg, er det slik at jo mere bier du har jo mere varroa vil du ha. Det dramatiske i grafen er at varroabestanden stiger i den tiden vinterbiene blir dannet. Dette skjer på det tidspunktet da du fortsatt har masse sommerbier i kubene. Det er derfor et vanlig fenomen at birøktere åpner sine kuber i slutten av juli og finner at de tilsynelatende inneholder masse sunne og friske bier. I denne perioden kan man se at yngelmengden reduseres ved at mengden forseglet yngel går ned. Den forseglede yngelen i perioden juli/august er kraftig angrepet av varroa og virus.

Likevel kan du som birøkter ikke se på bifolket at de har et alvorlig varroaproblem, men det har med å gjøre at varroa er en komplisert art å oppdage.

VARROAMENGDE OG VIRUSSPREDNING.

Vi skal nå se på tegn du kan bruke på ettersommeren for å finne ut om varroa sprer virus som vil bli ditt kommende bi-helseproblem.

Som nevnt er det de sterke, sunne bifolkene som er i risikosonen, ikke de svakere kubene med mindre bistyrke og mindre yngel og som kanskje i tillegg har svermet. For i kuber der biene har masse yngel, har midden mulighet til å formere seg kraftig. Noen nybegynnere har faktisk et mindre varroaproblemog færre kuber som dør enn birøktere med lang fartstid fordi de gjør nybegynnerfeil som reduserer kubenes yngling. Kanskje har du som nybegynner ikke fokusert på varroa i det heletatt selv om bikuben ikke utviklet seg normalt i styrke. Eller kanskje har du greid å skade dronninga og biene måtte bruke tid på å erstatte henne. Kanskje ble ikke skattekasser satt på i tide og biene fylte yngelrommet med honning eller svermet. Slike faktorer stanser veksten i varroamengden. Men etter hvert som kunnskapen stiger, vil du kanskje etter 3 år takle disse situasjonene og få knallsterke kuber og få mye honning. Dessverre er det disse bifolkene som man skal bekymre seg mest for.

En gang hadde jeg en kube med litt kalkyngelproblem. Kuben ble aldri spesielt sterk, de gav aldri mye honning, men de overlevde alltid vinteren, og de hadde aldri problemer med varroa. Derfor er det første punktet i vår liste over faktorer som peker på et varroaproblem, at kuben var sterk på høsten. Er man nøye og gjør sine notater, sier disse at kuben var sterk på høsten, men likevel kan vi finne ut mye bare ved å studere kuben.

Dette er ramme fra en kube uten varroakontroll som døde av varroaproblemene på vinteren. Som du kan se har kuben hatt et stort yngelleie som det brune feltet viser. Tavla stammer fra kubens 2. etasje i yngelrommet, og fortsatt er det vinterfôr som viser at kuben ikke døde av sult.

Et annet symptom på at døden skylles varroa, er at bifolket etterlater seg masse fôr i tavlene. Her kan vi konkludere at kuben ikke døde av sult. Mister du bifolk om vinteren og du finner at kubene er tunge av fôr, må du lete etter andre dødsårsaker. I tillegg kan vi anta at de ikke var svekket på høsten i og med at fôret er tatt ned, modnet og vellagret. Finner du slike kuber med fulle fôrrammer, betyr det at biene døde tidlig på vinteren. Husk at det er kun vinterbiene som kan holde det gående i kuben helt fram til våren. Om kuben hadde hatt en solid vinterklase med bier, ville de ha brukt opp en god del fôr for å holde varmen. Om biene er smittet av virus, vil de dø ganske raskt etter innvintring og vinterstresset starter og etterlate seg masse för. Slike døde kuber med masse fôr i, kan bli røvet senhøstes, og da vil du ikke finne dette synet.

Et annet tegn på at varroa er årsaken til døden, er funnet av en liten klase bier sittende på få tavler slik bildet viser. Dette var alt som var igjen av bifolket og er et sikkert tegn på virus som dødsårsak. Etter at sommerbiene døde ut, var det ikke nok friske vinterbier uten virus til å danne en funksjonell vinterklase. Bildet viser i tillegg noen andre interessante faktorer. Se den lyseblå muggen som vokser på biene. Kanskje tenker du at muggdannelse drepte biene eller at kuben var for fuktig og at fukten drepte biene. Faktum er at muggen vokste på biene etter at de var døde. Den andre interessante observasjonen vi gjør på bildet er den døde forseglede yngelen vi ser sprett rundt den døde klasen som indikerer et stort yngelleie. Ser vi nærmere på cellelokkene, ser vi at de har mørke flekker som er tegn på syke vinterbier. De siste generasjonene av bier som krøp i denne kuben led mest trolig sterkt av virus, og mange bier var så syke at de ikke krøp, men døde i cellene.

Mange birøktere finner bukløpsflekker i kubene og tror bifolket døde av Nosema. Dette trenger ikke være korrekt og kan heller tyde på behov for å gjøre fra seg uten at de kunne fly ut å gjøre det. Bukløpet kan også skyldes mye lynghonning i vinterfôret eller dårlig vinterfôr. Om bikuben har en svært liten klase, er det vanlig å finne bukløpsflekker i området fordi biene ikke greier å produsere så mye varme at de kan fly ut for å tømme seg.

Her er et annet bilde av en liten klase døde bier som mest sannsynlig døde av virusproblemer. Disse få biene hadde ingen sjanse til å danne en velfungerende vinterklase. Det finnes også andre typer sykdommer som kan drepe bier om vinteren, men de er ikke på langt nær så vanlige som de varroa sprer til biene.

FÅ BIER IGJEN I KUBENE.

Dette leder oss til det siste tegnet på virusproblemer i bifolket. Vanligvis observeres masse døde bier på bunnbrett og tavler i kuber som har dødd av sult eller sprøytemidler. Når kuben dør av virus, forlater biene kubene for å dø ute. Vanligvis finner man bare en håndfull bier på bunnbrettet, men aldri hele bistyrken liggende der. Man kan også finne en og annen varroa på bunnbrettet, men vi kan ikke gjennomføre telling av midd på bunnbrettet om høsten for å vurdere risikoen varroa representerer.

Dersom bifolket er for kraftig infisert av varroa og virus, kan de forlate bikuben før vinteren setter inn. Hvis forholdene i bikuben er for dårlige og bare en liten del av den lukkede yngelen som kryper har god helse, hender det at alle biene bryter opp og forlater kuben. Da tror du kanskje at kuben din har dødd fordi den svermet senhøstes uten at biene forsto at dette var en dårlig tid å sverme på. Det kan også hende at det blir tilbake noen pleiebier i kuben sammen med noen trekkbier som ikke var hjemme da de andre reiste. Disse forsøker ofte å trekke ut ei nøddronning, men har ingen sjanser til å overleve vinteren.

Et annet tegn på at bifolket døde av virusangrep er funn av tavler med spredd forseglet yngel. Ofte er disse cellene forseglet, eller man finner noen der tungene til krypeklare bier stikker ut av hull i celleforseglingen. Slik spredd yngel sier oss at biene har vært for syke til å greie og å krype fra cellene trolig fordi de er infisert så sterkt med virus.

Dette er et bildet fra en forsøkskube som hadde et fryktelig høyt varroapress, og som vi skjønte ville ende med sammenbrudd på høsten. Legg merke til bia som døde idet den skulle krype. Noen forseglinger har små hull i seg, og mange birøktere tror dette er tegn på lukket yngelråte, noe det ikke er.

Funn av ekskrementer fra varroa.

Selv om du ikke ser så mange varroa på biene, eller finner så mange på bunnbrettet, vil du finne ekskrementer fra varroa i celler sentralt plassert i tavlenes yngelområder. På bunnen av cellene eller på celleveggene sitter det da hvite krystaller av guansyre som felles ut av avføringen.

Her er en oppsummering på tegnene som tyder på at bifolket har dødd av virussmitte fra varroa:

  • Bifolket var sterkt og så friskt ut på høsten
  • Masse fôr ertilbake i tavlene
  • En liten klase bier blir funnet, eller
  • Det er svært få bier igjne i kuben
  • Tavler inneholder sprett forseglet yngel der noen celler er helt forseglet, noen har sma hull og noen har bier som har hodene ute av cellelokket og tunga strekt ut.
  • Dersom du ser nøye etter vil du finne hvite krystaller sittende på celleveggene sentralt på tavlene der det har vært yngel. Disse krystallene kommer fra varroaens ekskrementer.

INGEN NOTATER!

Kanskje det sikreste tegnet på at biene dine døde av virus fra varroa, er at du ikke har noen registreringer fra kubene som viser at du har styring på varroamengden. Du kan verken dokumentere at du har gjort noe eller ikke gjort noe. Det å gjennomføre en behandling mot varroa er heller ikke en garanti for god helse og enkel overlevelse gjennom vinteren. Ønsket er jo at man skal være trygg på at de bifolkene som går inn i vinteren, er fri for sykdommer og parasitter. Varroaens evne til å infisere biene med virus er så dramatisk at om det ikke gjøres effektive tiltak mot den og jobber systematisk med tiltak, vil man garantert miste bifolk. Tiltakene mot varroa er med andre ord forebyggende for å unngå eller redusere faren for sammenbrudd og død i bigårdene.

Naturligvis kan bifolkene dine dø av andre årsaker enn varroa. De kan ha for lite vinterfôr, sulter og dør på våren, får mus inn i kubene, de kan dø av nosema, de kan velte på vinteren, bli angrepet av bjørn og grevling eller at de mister dronninga av en eller annen årsak. Ikke mange bifolk dør hvert år av slike årsaker, kanskje i området 5 til 10% bare. Med varroa derimot er det helt andre tapstall der folk kan miste 30, 50 eller opptil 100% av alle bifolkene sine i en årrekke. Museplage er det enkelt å forebygge ved riktig åpning i bunnbrettet, og står kubene værutsatt til, er stropping en god sikring mot velt. Å legge opp en plan for varroakontroll er mer krevende, men helt avgjørende for vellykkede overvintringer og en birøkt som er forutsigbar både på inntekter og utgifter.

VI MÅ TA OSS SAMMEN!

La det nye året bli en ny start i kampen mot varroa der biene er fulgt opp på våren med nedfallsprøver, droneskjæring på sommeren, eventult mauryrebehandling på ettersommeren og oksalsyrebehandling på høst/vinter. Det beste med den situasjonen vi er i, er at vi har effektive tiltak og skånsomme midler som vil holde bifolkene friske og sikret mot sammenbrudd. Selv om det kan være en krevende jobb å sloss mot denne «virus-pandemien» blant biene, er det likevel en håndterbar sykdomssituasjon. Ser du at dine kuber er drept av varroa, er det grunn til å være trist, men bruk disse erfaringene til å forstå hvor viktig det er å holde denne dødelige parasitten under kontroll. Dette året kan du gjøre kampen mot varroa til førsteprioritet der du beskytter vinterbiene mot stort varroatrykk og virussmitte. En positiv side ved å miste bifolk av varroaangrep er at du kommer på offensiven og skjønner at du må gjøre drastiske endringer neste år. Hadde det vært slik at bier dør av kulde, hadde vi hatt en nærmest umulig kamp i vårt vinterklima, for været kan vi ikke gjøre noe med. En trøst med døde bikuber er at biutstyret kan brukes om igjen.

ER DET DA NOE POSITIVT?

Det eneste positive med varroa, sier noen, er at når biene dør, så dør parasitten også. Noen form for varroasmitte fra brukt bimateriell kan du derfor se helt bort fra. Det er derfor trygt å bruke om igjen brukte tavler og annet utstyr dersom det er rent og uten bukløpsflekker.

Varroa overfører mange typer virus til biene, og vi vet med sikkerhet at virusangrep dreper bifolkene. Derfor ønsker vi å være sikre på at vi ikke setter nye bifolk inn i kasser og rammer der virus kan infisere og smitte biene på nytt. Man vet faktisk ikke med sikkerhet i dag hva som skjer med alle virus på tavlebygg som er brukt av døde bifolk. Vi vet at Deformert Vingevirus kan overleve ca en måned på brukte tavler. Dette betyr at dersom biene dine dør tidlig på vinteren, og utstyret ditt står lagret noen måneder, skal biutstyret være trygt når du tilsetter nye bier på våren eller sommeren. Man vet også at de aller fleste virus bare er sykdomsfremkallende når den overføres direkte fra varroamidden til biene og ikke når biene plukker de opp på tavlene. Så siden du har bestemt det dette året å ha syring på varroabestanden i bifolkene, trenger du ikke å ta hensyn til eventuelt rester av virus på biutstyret.

HYGIENE.

Selv om virus på gamle tavler ikke er noe problem, er det ingen dum idè å ha rutiner for utsortering og rengjøring av biutstyr. Muggne, svarte tavler med pollenrester og død yngel i skal sorteres ut og smeltes om eller brennes. Brukes slike tavler om igjen, kan de være et reservoar for sykdom og sprøytemiddelrester som vi ikke har oversikt over. Men er topplistene ille, mens selve voksen lys og fin, kan topplistene skrapes rene, vaskes og rammene brukes på nytt.

OVERFLØDIG VINTERFÔR.

Hva kan du så gjøre med overflødig vinterfôr fra kuber som har gått ut på vinteren? Dette fôret er uten risiko å gi tilbake til bifolkene om man tenker på mulig virusspredning. Om våren er det kuber som har lite fôr igjen og som må ha tilført mer å leve av. Da er slike kasser med ekstra fôrtavler gull verdt å kunne supplere fra.

GJENBRUK AV TAVLER VURDERES.

Så snart du har fått tømt biutstyret for døde bier og sortert bort de styggeste rammene, kan du vurdere å bruke de på nytt. Bare husk å hold kasser tette for mus og møll til tavlene kan brukes.

Husk at et bifolk som produserer masse yngel, kan også produsere masse varroa. Dersom disse biene og parasittene overlates til seg selv, vil varroa infisere dine verdifulle vinterbier og man vil se at bifolket kan forsvinne i løpet av vinteren fordi du ikke har nok friske vinterbier til å danne en stabil vinterklase.

VARROA VÅRT STØRSTE PROBLEM!

Dette var hva professor Meghan Milbrath formidlet i denne videoen. Gå gjerne inn og se den. 

Enkel oksalsyrebehandling

Morten Bull viser og forklarer hvordan man enkelt kan gjennomføre oksalsyrebehandling på bikubene. Han snakker også litt om hvordan biene behandler fôret i kuben før de kan spise det.

Det vanligste er bare en behandling i november-desember, men Morten Bull har i stedet de siste 4 årene behandlet to ganger på høsten. Grunnen til den første behandlingen i september-oktober er ønske om å fjerne flest mulig midd slik at de ikke smitter biene med virus, frem til behandling i november-desember.

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

STERK VÅPRUTVIKLING OG SÅ SKIKKELIG VÅRKNEKK.

STERK VÅRUTVIKLING OG STAGNASJON

Våren 2019 har jammen vært spesiell i store deler av landet. Store kontraster med varmt vær og høye temperaturer i april og så plutselig nesten 14 dager med kaldt vær og innesitting i første del av mai. Biene hadde sterk utvikling i de fine april-ukene som så plutselig førte til innesitting og flyforbud i første del av mai. Mange steder i innlandet var det masse snø og kuldegrader om nettene i denne perioden som mest minnet om full vinter - med løv på trærne. Etter denne kalde perioden kom det gradvis noen dager med varmere vær der biene igjen kunne fly ut for å finne blomster og vann.

KONSEKVENSER AV STERK UTVIKLING OG SÅ INNESITTING.

Bier er en subtropisk til tropisk art som er å finne i områder der de stort sett flyr hele året. Likevel har de greid å tilpasse seg lange perioder med innesitting på sine vinterforråd som gjør at vi kan ha bier i vårt klimatiske område med kort sommer og lang vinter. Det de ikke er tilpasset er brå endringer fra varmt vær til kaldt vær - det er en stor påkjenning i en yngleperiode. Mange birøktere meldte tilbake etter den kalde perioden i mai at de sterke kubene ikke hadde gjort seg noe av innesittingen, men de svakere kubene viste tegn til full stagnasjon. Dette så man best ved at tavlenes yngelleier var i ferd med å tømmes helt for yngel. Den forseglede yngelen krøp, men ble ikke erstattet av ny yngel. Bare en ring med krypeferdige bier ytterst på tavlene var å finne. Å miste nesten 14 dagers yngling i starten av mai vil gi mindre trekkbier til sommertrekket og svakere kuber generelt.

DE STERKE KUBENE.

Merkelig for mange å se at innesittingen ikke hadde negative konsekvenser for de sterke kubene med skattekasser på. Yngelleiet var fullt av åpen og forseglet yngel som om ingenting hadde skjedd på utsiden. Trolig skyldes dette at de sterke kubene hadde tynn nektar med mye vann og rikelig med pollen når kulda satte inn. Situasjonen er nå til vurdering i et ekspertgruppe som skal gå gjennom og vurdere situasjonen både i de svakere kubene med stagnasjon og hva som reelt foregikk i de sterke kubene som ikke tok skade av full isolasjon i 14 dager.

Bilde av tavla viser ringen med krypeferdig yngel ytterst. Feltet i midten var tomt for bier, men om du studerer bildet nøye, ser du at feltet er tatt i bruk for yngling igjen fordi bildet er tatt ei ukes tid etter at biene hadde startet å fly igjen og nektar og pollen igjen var tilgjengelig. Bildet til høyre er tatt på Toten i begynnelsen av mai 2019. Med en så kald periode etter en uvanlig varm april, setter naturligvis preg på livet i bikubene.

​HVORDAN VARROAMIDDEN ORIENTERER SEG.

Først, dette er en artikkel som er oversatt fra «Bee Culture» og refererer til mange års forskning på hvordan varroa kan finne fram i bikuben til larver og voksne bier av rett alder for å kunne parasittere på de. Varroa er en utrolig godt tilpasset parasitt med sanser som setter den i stand til å finne fram i kubens mylder av bier, lukter, vibrasjoner, lyder, temperaturforskjeller, manglende formeringsmuligheter i perioder og alt annet livet i en bikube kan utsette en parasitt for på våre breddegrader.

Skal forskningen og vi kunne kjempe effektivt mot varroa, må alle dens sanser og evner kartlegges. Håpet er at man skal kunne finne fram til en effektiv bekjempningsmetode eller om ikke annet, en felle som kan redusere varroapresset på en skånsom og ufarlig måte for biene. Les artikkelen, still gjerne spørsmål og spre kunnskapen om varroa slik at vi blir klokere på birøktens største fiende.

VARROA, EN GODT TILPASSET PARASITT.

Varroa hunnmidd er parasitt på både voksne bier og på yngel, men da bare på forseglet yngel. Derfor må midden forlate de voksne individene og trenge ned i yngelceller på riktig tidspunkt. Midden sitter på de voksne individene fra bare noen dager til flere uker i påvente av å finne yngelceller av riktig alder. Både arbeiderceller og droneceller er invadert av midden, men varroamidden får flere avkom i dronecellene.
Varroa går inn i cellene til litt forskjellig tid: 15-20 timer før forsegling i arbeidercellene og 40 til 50 timer i droneceller (Boot et al. 1992). Midden foretrekker å parasittere dronelarver 8 til 12 ganger oftere enn arbeiderlarver om den kan velge (Fuchs 1990; Boot et al. 1995b). I tillegg viser midden at den foretrekker voksne bier med en spesiell alder fordi den forflytter seg fra den nykrøpne bia over til eldre ammebier.

STORE CELLER FORETREKKES.
Dronecellene er blant annet foretrukket på grunn av selve utformingen. Større celler får nemlig et større antall midd. Celler som stikker ut over tavleoverflaten, enten naturlig (DeJong and Morse 1988) eller skjøtet på med smeltet voks (DeRuijter and Calis 1988) viser seg å få et større antall midd. Nivået på varroa som formerer seg i arbeiderceller som stikker ut fra tavleoverflata var 6 ganger høyere enn hva man finner i 6 omliggende celler med normalt utseende (Kuenen and Calderone 2000).

Forskjellene i angrepsnivået på disse store cellene tilsvarer forskjellene man har funnet med høyere midd-angrep i droneceller enn i arbeiderceller. Angrepsnivået i kontrollcellene i forsøk viser samme nivå som i omgivelsene ellers. Om man konstruerer ei rute på tavla med forlengede arbeiderceller i en firkant som består av 10 celler i 21 rekker (skjøter på cellene med små voksrør), vil man finne at det er 2,5 ganger flere midd i de ytterste celleradene i firkanten enn angrepsnivået i normalt lange arbeiderceller rundt denne firkanten. Det viser seg også at angrepsnivået i periferien av denne forhøyede firkanten er 2,5 ganger høyere enn angrepsnivået i de resterende cellene innover i denne firkanten. Laget man en forhøyet rute med droneceller på ei tavle, fant man tilsvarende resultat. Midden invaderte de forlengede dronecellene 3,3 ganger oftere enn normalt utbygde naboceller og kontrollceller.
Fasongen på de forlengede cellene, og den innsatsen biene gjør for å forsegle de, kan være faktorer som kan bestemme graden av angrep. I tillegg kommer stimulering av midden fra den larven som angripes. Det at midden foretrekker droneceller blir ikke påvirket av mengden midd som angriper eller totalmengden av tilgjengelige celler (Fuchs 1990).

STUDIER AV FORMERINGSSYKLUSEN.
Varroaens angrep på bienes yngelceller ble studert i en observasjonskube som hadde tavler med celler bare på den ene siden. Byggevoksen var erstattet med en gjennomsiktig plate der man kunne se middene tydelig etter at den hadde gått ned i en celle. Midden gikk ned i arbeidercellene i tidsrommet fra 15-20 timer før forsegling, mens de i droneceller gikk ned 40 til 50 timer før forsegling (Boot et al. 1992). Årsaken til at man finner flere varroamidd i droneceller enn i arbeiderceller, skyldes blant annet at midden kan være lengre i dronecellene enn i arbeidercellene fordi dronene utvikler seg saktere.

Angrep av varroamidd i dronecellerble studert i bifolk uten arbeiderceller. Man tok som utgangspunkt i forholdet yngel/bier som ble definert som antall forseglede droneceller pr. kilo bier. Sammenlignet med angrepet i bifolk med bare arbeiderceller, angriper varroamidd droneceller 11,6 ganger oftere. Dette tyder på at spredningsforholdet i droneceller i forhold til arbeiderceller dominers av en sterkere grad av angrep på droneceller enn på arbeiderceller. (Boot et al. 1995b). Fordi dronecellene blir angrepet sterkere enn arbeidercellene, vil fangst av varroa i dronebygg være en svært effektiv måte å kontrollere varroamidden på. Dersom ikke annen yngel enn droneyngel er tilgjengelig, vil det holde med 462 droneceller for å fange 95% av midden i et bifolk med 1kg bier. Studier er gjennomført på Karnicabier som er smittet med reproduserende Varroa Jacobsoni. Disse hadde både arbeideryngel og droneyngel og angrepet på yngelen ble studert (Fuchs 1990). I 68 valgmuligheter mellom begge celletypene viste resultatene 8,3 ganger oftere angrep på droneceller enn på arbeiderceller. At varroamidden velger droneceller framfor arbeiderceller er ikke påvirket av mengden varroamidd i bifolket. Dette ble tydeligere dersom det var lite droneceller og fenomenet avtok mot slutten av tiden der droner blir produsert.

VARROA FØLGER DUFTSPOR.
Studier av Varroa Destructors evne til å orientere seg hos biene er også gjennomført. Målet var å kunne finne fram til (isolere) spesielle kjemiske stoffer som kan starte middens leting etter en larve å angripe. Man gjennomførte bioanalyser i Petriskåler (skåler for dyrking av bakterier) for å finne tegn som fikk midden til å angripe kunstige yngelceller. Det ble også brukt Y-formede rør (olfactometer) for å vurdere varroamiddens luktesans. Petriskål testene viste at varroa er sterkt tiltrukket av arbeiderlarver i det femte utviklingstrinn og til pleiebier som både var levende eller drept ved frysing.


Testene av luktesans ved hjelp av Y-formede rør, indikerte orientering ved hjelp av luktesansen til samme type verter ( arbeiderlarver i 5. utviklingstrinn og pleiebier), men midden var ikke tiltrukket av trekkbier som samlet pollen. Trekkbier har en spesiell lukt fra stoffet hexan, og ekstrakt fra trekkbienes hexan forstyrret varroaens evne til å lokalisere og angripe pleiebier som ble holdt fast. I Y-test røret, orienterte varroamidden seg mot lukten av nykrøpne bier ( under 16 timer gamle) når alternativet var en luftstrøm uten lukt. Kunne midden velge mellom lukten av nykrøpne bier og ammebier, valgte den ammebiene. Varroa kan trolig registrere forskjell i styrkeforholdet av luktstoffer for å kunne velge mellom å angripe voksne bier eller pleiebier i kuben. Hvordan nykrøpne bier lukter, kan virke som første trinn i å søke seg fram. Da voksne bier også oppsøker nykrøpne bier, blir det enklere for midden å finne ungbiene. Disse eldre biene skiller ut et attraktivt duftstoff som er med å lede midden til bl.a. pleiebier.

PÅ SPORET AV DUFTSTOFFER SOM GIR HÅP.
En rekke forsøk er utført for å teste middens orienteringssans på forskjellige signalstoffer (semiokjemikalier – tiltrekningsstoffer/feromoner). Signalstoffenes oppgave er å etablere kontakt mellom insekter av samme art eller mellom insekter av forskjellige arter. Dette er testet utført av forskere i forskjellige forskermiljøer. (Kraus 1993, 1994; Rosenkranz 1993; Zetlmeisl and Rosenkranz 1994; LeDoux et al. 2000; Nazzi et al. 2001; Calderone and Lin 2001; Aumeier et al. 2002; Calderone et al. 2002). De har brukt enkle Petriskåler og spesielle glassplate analyser. Disse studiene har vist at varroa orienterer seg mot lukt fra larver og voksne individer i forskjellige utviklingsstadier. Forsøk der man har brukt deler av bienes og larvenes kroppsoverflate som signalstoff, har vist at man enkelt kan styre middens bevegelser. Midden kan også styres på samme måte med larvefôr. Andre forskere har påvist en delvis gjennomtrengelig membran hos midden som fungerer som et sanseområde med evne til å vurdere styrken på duftstoffene. Dette området har vært brukt for å vurdere hvordan midden beveger seg eller kan styres når sanseområdet blir stimulert med forskjellige stoffer. (Rickli et al. 1994; Donze’ et al. 1998). Forsøkene har gitt oppsiktsvekkende resultater ved at midden utvilsomt kan styres ved kombinasjonen av rettkjedede hydrokarboner eller ikke-aromatiske alkoholer og aldehyder ekstrahert ut fra larver eller kokonger fra vokstavlene.

NOEN LUKTER TILTREKKER, NOEN LUKTER SKREMMER. ENKLE TEKNIKKER.
Forskjellige teknikker er brukt for å studere varroaens evne til å oppdage duftstoff i lufta fra bier og larver i riktig alder. Le Conte et al. (1989) brukte en 4-armet olfracometer for å vise at varroa foretrekker å søke i retning av levende dronelarver, ekstrakter fra droner og fettsyre esteres metylpalmitat, etylpalmitat og metyllinoleat. Rickli et al. (1992) fant at varroa på ei servokule (link: https://agresearchmag.ars.usda.gov/2003/feb/pest/) beveget seg i rett retning mot luftstrømmer som enten hadde lukt fra levende larve, voksne bier, ekstrakt fra larver eller lukt fra palmitinsyre, men viste bare en svak respons på stoffet metylpalmitat.
Kjemiske stoffer i bienes feromoner virker også inn på varroamiddens evne til å finne en vert å snylte på. Ved å bruke «voksrør valgtest» og Y-rør tester, viste Kraus (1990) at lukt laget av giftkjertelen og de kjemiske enkeltstoffene i bienes alarmferomon, skremte varroamidden.

Forskerne Hoppe og Ritter (1988) viste ved bruk av same type tester at grunnen til at varroa velger voksne bier av en viss alder, kan skyldes at varroamidden avskyr lukta fra Nasanovkjertelen (kraftig duftkjertel i enden av bakkroppen) eller den eteriske oljen Geraniol som er en av komponentene duften fra kjertelen inneholder.
Varroamidden er tiltrukket av dronelarver ved at disse skiller ut metyl- og etylestere av rettkjedede fettsyrer, spesielt metylpalmitat. Disse estrene ble ekstrahert fra dronelarver ved hjelp av løsemidlet n-hexan og ble identifisert ved hjelp av kromatografi og massespektrometrianalyser. Hvordan midden reagerer på stoffene ble vurdert ved bruken av 4-armers luftstrøm olfaktometer. (Le Conte et al. 1989).
Varroamidd foretrekker voksne bier av en viss alder fordi midden lett forflytter seg fra nykrøpne bier over til bier som aldersmessig er i pleiebie stadiet som da vanligvis er i aldersområde 3 til 12 dager gamle. Disse biene foretrekkes framfor de som er eldre. (Kraus et al. 1986; Le Conte and Arnold 1987; Kuenen and Calderone 1997). Fordi varroa ikke har øyne og syn (Bruce 1997), må den stole på stimuli som ikke er synlige for spesielt å finne larver av droner og arbeidere. Inne i kubemiljøet er trolig semiokjemikalier (duftstoff som brukes for signalisering) som sansynligvis gir disse signalene til midden. Et alternativ for varroakontroll er derfor å bruke disse signalstoffene som da enten kan brukes til å forstyrre midden i letingen etter larver eller å fange en viss andel midden i kuben. Da varroa er spesielt nøye på hvilke larver og voksne bier som blir valgt, tyder det på at midden bruker kairomoner for å lokalisere og parasitere larver og voksne bier. (Pernal et al. 2005).
Kommentarer: Etter å ha oversatt denne artikkelen, tror jeg det er håp for en annen angrepsvinkel enn bruk av akaricider og organiske syrer. Et bifolk bruker masse kjemiske signalstoffer som en del av språket i kuben. Det er dette språket varroamidden har greid å tolke og bruke til sin fordel. Kan språket også brukes til å redusere middens liv i kubene? Mye kan tyde på det fordi varroa gir så kraftig respons på enkelte stoffer. Men noen enkel jobb blir det ikke å løse problemet så lenge biene bruker de samme duftstoffene hele tiden. Forskningen er forsiktig med bastante påstander, og utviklingen av effektive løsninger vil ta tid.

SAKSET FRA NORSK HOBBYBIRØKT. GÅ INN PÅ LINKEN OG BLI MEDLEM OG LÆR MER OM BIER: https://www.facebook.com/groups/313556729403141/pe...

REFERANSER.
https://www.beeculture.com/a-closer-look-varroa-mite-orien…/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5305104/

Kromatografi: https://www.bioingenioren.no/…/en-kromatografisk-revolusjon/

Nasanow kjertelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Nasonov_pheromone

Video:
Utvikling av varroa: https://www.beeculture.com/a-closer-look-varroa-mite-orien…/
https://www.youtube.com/watch?v=a2vg59Snt6c
Amerikansk strategi mot varroa: https://www.youtube.com/watch?v=km541EtCjbY

Bilder: Google

BIENES FANTASTISKE ØYNE.

HVORDAN SER BIER OG HVA SER DE?

Det vanskeligste er å forklare kompliserte ting på en enkel måte. I artikkelen nedenfor er det noen få begreper som er kompliserte, ellers er ting forsøkt beskrevet så enkelt som mulig. Bruk tid på å forstå bienes syn så vil du også forstå mer av biene og ikke minst hvordan de kan oppnå slike ekstreme resultater som de gjør. Biene får nemlig ekstremt mye hjelp til jobben, hjelp som du ikke kan se at de får, men kan lære om her. Artikkelen er skrevet for FB-siden "Norsk Hobbybirøkt". Der finner du masse interessant stoff om bier. Klikk på denne lenken og bli medlem https://www.facebook.com/groups/313556729403141/

HVA ER EGENTLIG FARGER?

Vi skal ikke pløye dypt i begrepet lys og farger, men litt må forklares. Lys er den elektromagnetiske energien vi kan se, og lys går i bølger og lysets bølgelengde blir oppgitt i nanometer (nm). Når lyset treffer en gjenstand, kan lysbølgene absorberes eller reflekteres, og reflekteres lyset, oppfattes det som farger. Mennesker ser i lysbølgeområdet 700 til 400 nanometer. Bienes syn er hovedsakelig i 600 til 300 nm-området. Ultrafiolett lys (UV-lys) finnes i området 400 til 300 nm og er utenfor vårt «synsfelt».
Vi ser med andre ord ikke alltid det samme som biene.
UV-lys betyr mye for bier. Forsøk har vist at dersom det ultrafiolette lyset blir fjernet, vil biene miste interessen for å samle nektar og blir i kubene til sult og undergang tvinger de ut. Kanskje oppfatter de dag som natt uten UV-belysning? Ultrafiolett lys som også går tvers igjennom skydekket må være avgjørende for bienes evne til å finne nektar. Bier ser ikke den samme blomstfargen som vi gjør, men det skal vi komme tilbake til.
Se denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=N1TUDFCOwjY

BIENES VIKTIGE JOBB.

Det amerikanske landbruksdepartementet anslår at 80% av all pollinering i USA er utført av bier, og derfor ser forskerne på biene som en helt avgjørende art for landbruket. Uten bier vil økosystemet kollapse. Det vi ser nå, at insekter og bier dør og at kubene forlates tomme, er en ekstrem trussel mot menneskers tilgang til nok mat og opptar forskere over hele verden.
Minst 90 kommersielt dyrkede avlinger er avhengig av pollinering av bier for å gi resultater. Hvor viktig er da bienes pollineringsjobb? Spør en som produserer mandler. Uten bier, ingen mandler! Vekster som epler, blåbær, kirsebær, avokado, agurker, løk, grapefrukt, appelsiner og gresskar ville heller ikke være å få tak i uten bier, og dette er bare en brøkdel av det vi spiser som biene direkte eller indirekte har en snabel bort i. Bier er derfor den viktigste artsgruppe for pollinering i insektsverdenen. Og deres hemmelige våpen, er synet.
Se videoen: https://www.youtube.com/watch?v=Cx6eaVeYXOs

BIENES SPESIELLE SYN.
Bienes syn har lenge fasinert forskningsmiljøene. For hundre år siden beviste forskeren og Nobelprisvinneren Karl von Frisch at bier kan se farge. For at mennesker skal kunne se farger, må pigmentene i overflaten på en gjenstand ta i mot og reflektere lyset slik at øyet vårt kan fange det opp. Øyet oppfatter så den reflekterte delen av lyset som farger. Blomstene bruker sine sterke farger til å tiltrekke seg bier og andre insekter for pollinering, og de sterke fargene leder insektene til nektaren. Det er grunnen til at blomstenes kronblader vanligvis har andre farger enn bladene på plantens stilk.

Selv om mennesker kan se flere farger enn biene, har bier et mye bredere fargesyn. Deres evne til å se ultrafiolett lys gir dem en fordel når de leter etter nektar fordi blomstene er utstyrt med ultrafiolett guiding av biene og hjelper biene på en ekstremt effektiv måte å finne blomstens støvbærere og nektar. Mange ultrafiolette mønstre på blomstene er usynlige for mennesker, men kommer fram ved å bruke spesielle fototeknikker som registrerer blomstenes UV-merking for biene. Masse blomster har denne ultrafiolette guidingen som for oss bare kan ses ved hjelp av spesielt fototeknisk utstyr. Se bilde av bl.a. Løvetann nedenfor der UV-merkingen i blomsten er avslørt.

TRIKOMATISK – TRE FARGERS SYN.

Som oss mennesker er bier trikromatiske - de ser tre primærfarger, det vil si at vi har tre fotoreceptorer/staver i øyet og alle våre fargekombinasjoner er basert på registreringen av tre farger. Mennesker baserer sine fargekombinasjoner på rødt, blått og grønt, mens biene trikomatiske farger er blå, grønn og ultrafiolett lys. Rødt som vi ser, har ikke biene en fargereseptor for, og de kan derfor ikke se denne fargen som annet enn svart. Men likevel kan de se rødlige bølgelengder, som f.eks. gul og orange. De kan også se blågrønn, blå, lilla og "bi-lilla" som er en kombinasjon av gul og ultrafiolett lys, i et bølgeområde som mennesker ikke kan se. Forskerne mener at de mest tiltrekkende fargene for bier sansynligvis er lilla, fiolette og blå. Blå er spesielt interessant fordi fotograferes blomster med kamera som kan gi ultrafiolette bilder, finner vi at blomster som ser f.eks. gule ut, er UV-blåmerket for bienes skyld.

HURTIG FARGEOPPFATTELSE

Bienes reaksjonsevne på farger er ulikt vårt fargesyn på flere måter. De kan oppfatte farger mye raskere enn oss. Bier har den raskeste fargeoppfattelsen innenfor dyreverdenen, hele 5 ganger raskere enn menneskers. Denne evnen til ekstremt rask oppfattelse av blomstenes signalfarger har de god bruk for – ikke minst når de flyr for da går jo alt forbi dem så fort. Så mens vi kanskje har problemer med å skille en blomst i en gruppe fra en annen, gjør ikke bier det. De ser hver enkelt blomst tydelig i fart og treffer eksakt når de lander.
Om vi kjører på en motorvei med blomster i veikanten i kort avstand fra bilen, kan vi ikke skille blomstene fra hverandre. Bilen beveger seg så fort at fargene blir et flimrende kaos av farger for øyet. For biene flimrer ikke fargene når de flyr fort, og blomstene framstår tydelige. Derfor regner man med at biene ser ting som beveger seg tydeligere enn ting som står i ro, og at bier kan pollinere blomster som er i bevegelse eller unngå å bli truffet om vi forsøker å slå etter dem fordi oppfattelsen via øynene er så mye raskere enn vår.
Biene ser best mens de flyr, og ved at de har dybdesyn og ser tredimensjonalt, kan de også bedømme avstander med stor nøyaktighet. Det de har sett, kan de formidle i kuben med dans til andre trekkbier slikt som retning og avstand til gode trekkområder.

FARGEFORANDRING – IRIDESCENCE.

Noen blomster har kronblader som skifter farge avhengig av hvilken vinkel man ser på de fra. Dette kalles iridescence og kan også sees på sommerfuglvinger alt etter hvordan lyset kommer inn på vingene. Iridiscence er ofte i UV-området som gjør at vi ikke kan oppfatte det. Men det kan biene. De ser de skinnende kronbladene og forbinder dem med nektar. Slik blir attraktive farger viktig for pollineringen.

BIENE HAR 5 ØYNE – VISSTE DU DET?


Bier har fem separate øyne og to forskjellige typer øyner med vidt forskjellige funksjoner. Biene har 3 små øyne forran på toppen av hodet som kalles ocelli og 2 fasettøyne til sammen fem. Ordet ocelli kommer fra det latinske ordet "ocellus" som betyr lite øye. Disse små øynene har bare ei linse hver og hjelper bia i å fly stabilt og navigere riktig. De gjør det mulig for biene å bedømme lysintensiteten og orientere riktig. Ved hjelp av disse spesielle øynene, kan biene se ultraviolett lys som hjelper med å oppdage blomster med UV-markører.

FASETTØYNENE.

Bier har to store sammensatte fasettøyne (compound eyes), et på hver side av hodet. Disse fasettøynene er fantastiske eksempler på naturens ingeniørkunst. Øynene består av tusenvis av små linser, fasetter, som sitter ytterst på toppen av rør som går innover i øyet. Hver av disse fasettene dekker en liten del av insektets synsfelt. Når synsinntrykkene kommer fra fasettene, danner bienes hjerne et mosaikklignende bilde med sekskantmønster basert på hva hver fasett ser. Arbeiderbier har 6 900 fasetter i hvert øye, og droner har 8 600 fasetter. Ikke merkelig at bier ser godt.
Bier er i stand til å se farger fordi hver av disse fasettrørene inneholder 8 celler som reagerer på lys. Fire av cellene er mottakere av gul-grønt lys, tre er mottakere av blått lys og en celler er mottaker av ultrafiolett lys.

BIENE SER POLARISERT LYS.

Men bienes supersyn greier mer enn å se farger. Biene kan også se polarisert lys. Om man slår på taklyset i stua, skinner lyset i alle retninger, men noe av lyset går også som rette stråler i en retning. De rette strålene kaller vi polarisert lys, og disse rette lysstrålene ser biene, men vi ser de ikke. Utendørs kommer det polariserte lyset inn fra atmosfæren, og bienes øye kan analysere dette polarisasjonsmønsteret i lufta over dem. Mønsteret blir til et kart eller til bienes GPS, om du vil - et mønster som biene navigerer etter både ut fra kuben og hjem igjen.

UV-LYS VIKTIG.

Sollyset har også masse ultrafiolett lys i seg. For bienes evne til å samle nektar er det helt avgjørende at de ser UV-strålingen som også trenger gjennom skydekket.

Evnen til å oppfatte UV-merking på blomstene, forklarer f.eks. hvordan de kan finne fram til de rette blomstene i et område med bare hvite blomster. Biene ser nemlig ikke bare hvite blomster, men blomster med tydelig UV markører og søker mot disse UV-flekkene så raskt de kan. Selv om blomsten ikke har pene farger slik vi ser de, betyr det ikke at biene synes det samme. Nylige studier viser nemlig at ugress har stor formeringssuksess fordi insektene synes plantene er svære attraktive.

KAN ØKOSYSTEMET EKSISTERE UTEN BIENE?

Pollinering er viktig for alt voksende plantemateriale på kloden og betyr svært mye for verdensøkonomien. Bidraget til verdensøkonomiene er svimlende. I USA er avlingene som biene har bidratt til anslått til en verdi av 14,6 milliarder dollar. Og USA er jo bare en liten del av verden, så betydningen av bienes jobb er ikke til å kalkulere. Med sitt utrolige syn kan biene pollinere planter med stor nøyaktighet. Overskyet himmel er ingen stor utfordring for deres syn. Det kan se hva vi ikke kan se, og på grunn av disse evnene og den jobben de gjør, er biene klodens viktigste pollinatorer og avgjørende for at økosystemet skal kunne fungere.
Leste du hele denne artikkelen? Merk den med «Liker». Slik kan vi se hvor mange som er villige til å lese lange artikler på FB og ikke bare de korte og mer overfladiske. Kanskje det ikke er bryet verd å bruke så mye tid på en slik artikkel? Kommenter gjerne.
Kilder:
https://www.beeculture.com/bees-see-matters/
https://www.vitensenteret.com/nb/mod377
https://www.shutterstock.com/
https://no.wikipedia.org/wiki/Fargesyn
https://no.wikipedia.org/wiki/Fargesyn

https://www.youtube.com/watch?v=N1TUDFCOwjY

KAN BIER KOMMUNISERE MED LYDER? INTERESSANT FORSKNING VISER AT DE KAN!

Først litt om lyd.

Lyd som vi kan sanse ved hjelp av hørselen, er trykkvariasjoner (bølger) i luften som sprer seg i luftmolekylene. Lyd er energi som må ha et materiale (luft, metall, vann etc.) å spre seg i. Ta en stein og kast den i et stille vann og se hva som skjer: Energien i steinkastet som stammer fra armen din, treffer vannflata og det blir et plask! Energien skaper en ringbølge rundt steinen som sprer seg som ringer/bølger i vannet og beveger seg utover fra der steinen landet til bølgevirkningen forsvinner. Lyd-energi kan forklares på samme måte: Energi i form av molekylsvingninger skapes og forplanter seg i lufta som bølger i vannet og når vårt øre. Signalene går til hjernen og blir tolket. Lydbølger måles i Herz, som er antall lydsvingninger pr. sekund. Øret vårt kan oppfatte fra 20 til 20.000 svingninger pr. sekund. Over og under dette frekvensområde, kan vi mennesker ikke oppfatte lyd. Lyd må ha et materiale å spre seg i, og jo kortere avstand det er mellom molekylene i materiale, jo raskere går lydbølgene.

  • Luft: 340 meter/sekund
  • Vann: 1400 meter/sekund
  • Treverk: 3500 meter/sekund
  • Stål: 5000 meter/sekund

BIER OG BRUK AV LYD.

Lyd kan sendes gjennom luft som bølger eller som vibrasjoner eller svingninger i faste stoffer, og samlet kalles dette for vibrasjonsakustikk. Vibrasjonsakustikk spiller en viktig rolle i kommunikasjonen mellom biene i en bikube. I lang tid trodde man at biene var døve for lyd (Goodman 2003), men det har vist seg at bier kan registrere lyd og tolke signalene (Towne and Kirchner 1989). Man har greid å kartlegge bienes registrering av luftbåren lyd og hittil funnet at de oppfatter lyd i frekvensområdet 10 til 500 Herz. Bier lager lyd med frekvens godt under 10 Herz og over 1000 Herz (McNeil 2015), men hvor mye av dette de oppfatter, er man usikre på. De har et organ inne i antennene som heter Johnston organet. Dette organet er et sanseorgan som fanger opp lydbølger og omgjør signalene til nerveimpulser som sendes til hjernen.

Bier lager ikke lyd bare ved å slå med vingene, men også ved å bruke selve vingemusklene. Vingemusklene blir naturligvis brukt ved flyvning, men de kan frikobles fra vingene i framkroppen for produksjon av varme å lage lyder med, og det gjør de. Dette gir gode muligheter for lydsignaler.

Det viser seg nemlig at bidansen på tavlene ikke bare er bevegelse i 8-tallsmønster med informasjon om solvinkler og distanser, men ren kommunikasjon med lydbølger og vibrasjoner.

I 1989 undersøkte Towne and Kirchner bienes oppfattelse av lyd. De brukte en kombinasjon av lyd og svake elektriske støt. Biene lærte å unngå strømstøt ved å forlate underlaget når et lydsignal ble gitt, for etter signalet ble underlaget gjort elektrisk. Konklusjonen ble da at biene kunne høre luftbåren lyd.

Et nytt forsøk (Kirchner et al. 1991) trente biene til å svinge til høyre eller til venstre når de kom inn i en fôrautomat. Hvilken vei de skulle svinge for å få mat, ble styrt av lyd. Metoden ble brukt for å finne ut hvilket frekvensområde biene kunne høre. Forsøkene viste at bier hører luftbåren lyd opptil 500 Herz med følsomhet nok til å oppfatte lydene fra ei dansebie (Kirchner 1993). Samme treningsteknikk ble brukt til å finne ut hvilke sensoriske strukturer som biene oppfanger lydsignalene med (hår, antenner, kroppsdeler osv) (Dreller and Kirchner 1993a). Sensoriske strukturer for å fange opp lyd på kort avstand, trodde man var hår på bikroppen og antennene. Bier som hadde lært seg å reagere på lyd ble deretter manipulert ved at man fjernet en eller begge antennene eller dekket til et visst ledd i antenna eller fjernet visse hår på kroppen(Kirchner 1993). Disse forsøkene viste at biene mottar lydsignaler med et organ, Johnston-organet (Dreller and Kirchner 1993a), som ligger inni antennene.

JOHNSTON-ORGANET, BIENES ALTERNATIV TIL VÅRT MELLOMØRE? Johnston-organet inni antenna, (fig. 1a) er en samling sensorceller som er følsomme for vibrasjoner. Johnston-organet er plassert i leddområdet i antennas andre del, Pedicel, (se bildet) og registrer vibrasjoner iytterste antennedel (flagellum)(Towne 1994). Ytterste antennedel kan registrere bevegelser ned til 20nm ( 20 milliardedels meter) og er følsom for lavfrekvens lyd i området 265-350 Herz. Organet har 300 nerveceller som omformer mekanisk vibrasjon til nerveimpulser som sendes videre for tolkning i hjernen. (McNeil 2015). Johnston-organet og antennene er svært viktige under flyvningen.

«DANSEBIELYD» Lydfeltet som dannes nær dansende bier ble undersøkt med to mikrofoner plassert i forskjellige vinkler i forhold til den dansende bia (Michelsen et al. 1987). Forsøkene viste at lydene under dansingen er produsert av vingene som fungerer som to speilvendte lydgivere. I nærheten av bakkroppen (abdomen) er lydbølgene i luftrommene over og under vingeplanet helt ute av fase. Langs vingekantene, fant forskerne et sterkt felt med et fenomen man kaller akustisk kortslutning, et roterende lydfenomen der lyden vil gå rundt vingen tilbake til der den ble dannet. Et område med svært intens akustisk kortslutning er påvist tett på kanten på vingene der en trykkgradienten på ca 1Pa/mm (trykkforandring pr. distanseenhet) ble observert i 90 graders vinkel til vingeflatene. Trykkgradienten driver en luftstrøm med styrke ca 1m/sek.

Se denne videoen om selve orienteringsdansen: https://www.youtube.com/watch?v=1MX2WN-7Xzc

TOLKNING AV DANSEBUDSKAPET. Biene som tolker dansebevegelsene, sier oss mye om egenskapene på det akustiske lydfeltet rundt danseren: Følgerbier plasserer nemlig sine antenner i sonen med maksimal akustisk kortslutning der luftpartikkelbevegelsene er mest intense. Disse observasjonene kan bety 1) at følgerbier forsøker å unngå å blande budskapene som kommer med lydbølger fra andre dansebier i nærheten og 2) sier noe om hvordan følgebiene kan innhente navigasjonsinformasjon fra det akustiske feltet som danseren skaper nærmest bikroppen.

En rekke fenomener ble oppdaget på et så komplisert lydteknisk nivå at vi ikke skal komme inn på det her. Informasjonen finnes i referansene nederst.

Lite lyd ble registrert rundt danserens hode, og danserens vaggebevegelse skapte i seg selv 12-13 Herz målt med en stasjonær måler, og denne vaggelyden i seg selv er en del av hele dansebudskapet.

Som vi har sett bruker trekkbiene en vaggende dans for å informere andre trekkbier om retningen og avstanden til steder med nektar eller pollen. Lyd og strømmer av luft som dannes av danserens vinger i tillegg til vibrasjoner dannet av musklene inne i framkroppen (Thorax), er tydelige tegn som bidrar til at budskapet blir oppfattet og forstått. Hvordan biene tolker budskapet og omdanner det til handling i form av søk i terrenget, er det manglende forståelse av.

LYD OG VIBRASJONER TOLKES I HJERNEN. For å forstå hvilke nerveoverføringer som er inne i bildet ved bienes dansekommunikasjon, ble anatomien i antennene og selve Johnston-organet analysert (Tsujiuchi et al. 2007). Man så på de delene av antenna som fungerer som mottakere av signaler og deres evne til å omdanne de til nervesignaler for transport til hjernen. Bienes Johnston-organ består av 300-320 scolopia, som er sammensatte nerveceller med forbindelse til ca 48 hud-dekte «knapper» plassert rundt hele overflaten av antenneleddet Pedicel (se bildet). Hver av de 48 scolopia inneholder følsomme nerveceller. Den ytterste delen av antenna, flagellum, som biene bruker i direkte kontakt på dansebias kropp og i det nærmeste feltet rundt den, er spesielt følsom for lavfrekvens lyd og har forbindelse med Johnston-organet. Lyd i området 265-350 Herz, oppfattes ikke av flagellum. Likevel mener forskerne at biene som følger dansebia kan oppfatte både de lavfrekvense lydene på 12-15 Herz og de korte vibrerende pulsene dansebia lager med vingene der det dannes både luftstrømmer og lyd med høyere frekvens. Vingene lager en luftstrøm med styrke 1m/sek i pulser med varighet 20 millisekunder og med frekvens 200 til 300 Herz. Impulsene som fanges opp av Johnston-organet, sendes videre til hjernen for tolkning.

VIBRASJONER EN DEL AV SPRÅKET. Arbeiderbiene kommuniserer også ved hjelp av vibrasjoner i underlaget som vanligvis er voksbygg. Disse vibrasjonene oppfattes av vibrasjonsfølsomme organer i beina (fig.1B i tegningen over). Prøv å legge øret inntil kuben og knips i kubeveggen. Du lager en vibrasjon i kubens materiale som oppfanges av bienes føtter. Så hører du reaksjonen, er biene i live – de bruser. Vibrasjonene blir tolket og omdannet til nerveimpulser og overført til nervesystemet (Hunt og Richard 2013).

Når dansebia signaliserer både ved hjelp av vingene, vaggende kroppsbevegelser og kraftige muskelbevegelser i framkroppen (thorax), overføres sterke vibrasjoner fra framkroppen via beina og ned i vokstavlene. Disse vibrasjonene er sterkest når vrir framkroppen kraftig sideveis i en bue i forhold til bakkroppen (Hunt og Richard 2013). Det er påvist både loddrette og vannrette vibrasjoner i vokstavlene alt etter beinstillingen på de dansende biene (Sandeman et al., 1996, Rohrseitz og Kilpinen 1997).

Dansende bier er vanligst på vokstavler med helt utbygde celler, i forhold til avkortede eller ikke utbygde celler. Dans på utbygde tavler med åpne celler tiltrekker seg raskt trekkbier som er arbeidsløse, noe som kan tyde på at strukturen og tettheten i tavlebygget har sammenheng med signaloverføringen (Tautz 1996). Selv om vibrasjoner i vokstavlene under dansen overfører informasjon fra danseren til biene som observerer, kan ikke vibrasjonene i vokstavla gi nøyaktig informasjon om hvordan danseren beveger seg, slik som vinkler, retning eller hastighet (Nieh og Tautz 2000) og blir derfor bare et supplement til selve dansen.

Av andre dyr som kan kommunisere ved hjelp av lavfrekvent lyd i området 15 til 35Hz, er elefanten et godt eksempel. Den sender lydbølger ned i bakken i alle retninger som andre elefanter fanger opp flere kilometer unna.

ET SAMMENSATT DANSESPRÅK. Dansespråket biene bruker består da av både selve 8-tall dansen med sine karakteristiske vaggebevegelser, lavfrekvent lyd fra 12 til 15 Herz, hurtige og korte vingebevegelser som varer noen millisekunder, luftstrømmer med fart 1 meter pr. sekund, vibrasjoner i selve bikroppen, lydbølger i frekvensområdet 200 til 350 Herz og sterke vibrasjoner som overføres til vokstavlene ved hjelp av beina. Alt dette skjer på en gang. Ikke rart at biene samler seg rundt den som har noe å fortelle.

Se denne videoen og hør lydsignalene som bia avgir mens den overlater lasten av nektar til ei husbie. Selv ved lossing, kan den signalisere avstander uten å danse.

DRONNINGENE SIGNALISERER MED LYD. De mest kjente lydene for birøktere bortsett fra bier i flukt, er kanskje tutingen og kvekkingen som dronningene lager i forbindelse med sverming. Disse signalene er også sterke vibrasjonssignaler i vokstavlene i tillegg til de lydene som kan høres flere meter fra kuben. Arbeiderbiene har også et stopp-signal som er kjent (Nieh 1993). Alle disse signalene ligger i frekvensområdet 200-500Herz (Michelsen et al. 1986ab).

Video: Krøpet dronning tuter til innesperrede dronninger. Se på slutten hvordan arbeiderne signaliserer med vibrasjoner gjennom veggen inn til ei innesperret dronning:

Video: Hør arbeiderbier signalisere til hverandre:

KOMMENTAR: Internasjonale forskningsrapporter om bier oversatt til norsk, er det lite av. Kanskje kommer det av at mye at det som det forskes på er krevende stoff for oversetteren som vanligvis ikke er inne i faget.

Stykket ovenfor er hentet fra forskjellig stoff og egne kommentarer. Noe av stoffet har vært så komplisert å oversette (masse vitenskapelige faguttrykk bl.a. innen lydteknikk, biers anatomi og oppbygging av nerveceller) at forenklinger har vært nødvendig. Håper likevel artikkelen kan vise hvor fantastiske biene er. Selv om vi skriver 2018 og bier er den art på jorda det er forsket mest på bortsett fra menneske, så har vi fortsatt mye igjen før vi har full oversikt over dette insektet. Kanskje får vi aldri full oversikt, og det er trolig det beste.

Artikkelen er sakset fra Facebooksiden Norsk Hobbybirøkt . Gå inn og bli medlem!

Kilder:

https://snl.no/lyd

https://www.beeculture.com/a-closer-look-sound-generation-and-hearing/

https://en.wikipedia.org/wiki/Seismic_communicatio...

​TEMPERATURREGULERING I VINTERKLASEN.

Nå har alle birøktere her til lands biene sine «i hus», og dersom vi har gitt de nok vinterfôr, kan vi med god samvittighet smøre oss ei skive med sommerhonning, selv om honningen er «stjålet» fra kuben. Mens vi tygger på brødskiva, kan vi gruble over hva som skjer inni kubene nå om dagen. Har biene full kontroll der inne?

Allerede ved utetemperatur +14 grader, kan man se antydning til at biene samler seg i en fortetning, men er ikke kommet i vintermodus enda og beveger seg rundt og gjør forskjellige oppgaver. En del utflukt er det naturligvis ved denne temperaturen. Ved denne utetemperaturen er det ikke uvanlig at senteret for fortetningen inneholder dronninga og en del yngel i forskjellige stadier. Temperaturen i yngelområdet kan biene regulere på forskjellige måter.

Fortetningen ved denne utetemperaturen er ikke en homogen klase, men en relativt åpen struktur med et skall mot kantene og åpen inni slik at biene som steller dronning og yngel kan bevege seg ganske fritt. Etter hvert som daglengden blir kortere og temperaturen synker, forsvinner yngelen fra tavlene.

Når temperaturen ute synker, danner biene en tettere klase som holdes varm ved at biene vibrerer med vingemusklene. Dette forbrenner kalorier fra vinterfôret og produserer varme. Samtidig kan biene trekke sammen klasen eller utvide den, alt etter om de ønsker å redusere luftstrømmen gjennom klasen eller øke den. Om yngelleiet f.eks. på våren blir for kaldt, trekker biene seg sammen rundt yngelen for å redusere gjennomstrømningen og holde temperaturen på 34 grader.

Biene i ytterkantene av klasen blir vanligvis så kalde at de blir ubevegelige og ser døde ut. Disse stivnede biene i utkanten av klasen danner en ubevegelig vegg, men blir etter hvert presset innover i klasen av varme bier som tar deres plass i de ytterste rekkene. Slik bytter kubens bier på å takle de lave temperaturene som kan være rundt klasen. Når temperaturen ute synker til -5 grader eller lavere, starter biene inni klasen å bruse med vingene for å opprettholde varmen som vil holde temperaturen inni vinterklasen stabil. Selv ved denne temperaturen, sitter biene i ytterste delen av klasen ubevegelige og som døde og danner et isolerende lag.

En annen fascinerende måte biene kan regulere temperaturen på er å bruke «varmeapparatbier». De har evnen til å vibrere hele bakkroppen med kraftige muskler, og når de gjør dette, kan de presse kroppstemperaturen opp til hele 44 ºC som er 9 ºC over optimal kroppstemperatur. Disse «varmeapparatbiene kryper inn i tomme celler og kan ved sin intense muskelbruk greie å varme opp hele 70 celler pr. bie i områdene rundt der de er plassert.

Biene i en kube anstrenger seg ikke for å holde rommet rundt klasen varm. Det er derfor viktig at dette rommet ikke er for stort, for det fører til varmetap fra klasen over tid. Man mener det ikke er en direkte sammenheng mellom utetemperaturen og størrelsen på vinterklasen, men man ser at en markert økning av utetemperaturen, gir en betydelig endring i størrelsen på vinterklasen og den mengden varme som produseres.

Bier i vinterklase trenger hele tiden tilførsel av karbohydrat til varmeproduksjon, og etter hvert som tiden går, vil biene bevege seg sakte gjennom tavlegatene til lagret vinterfôr. Om biene kommer i områder uten fôr, kan de sulte. Er det da et lite bifolk med lite bier i klasen og de beveger seg inn i et hjørne, kan man se at de ikke greier å holde temperaturen opp og samtidig forflytte seg tilbake til fôrreservene. Resultatet blir ofte at de dør.

Innskrenkning av yngelrommet ved innvintring vil redusere behovet for å forflytte seg mer enn nødvendig. Plassen og antall rammer som skal holdes varme er da riktig i forhold til bimengden og belastningen ved å holde kuben varm blir minst mulig. Samtidig skal de rammene biene sitter på, ha nok fôr i seg til å holde gjennom hele vinteren.

Den optimale temperaturen i sentrum av en vinterklase er 35 ºC. Forsøk har vist disse dataene: Gjennomsnittstemperaturen midt i en vinterklase gjennom vinteren ble målt til 27 °C, og gjennomsnittstemperaturen i det ytterste laget ble målt til 9 °C. Den høyeste temperaturen målt i en vinterklase er 37,5ºC. Laveste temperatur som er målt inni en vinterklase er 12,8 ºC mens den laveste temperaturen biene i ytterkant av klasen kan tåle er 7,8 ºC. Noen kilder oppgir at bier i ytterste del av klasen kan tåle 6,7ºC.

Nå håper jeg at den første skiva med honning er fortært og at du fikk lyst på ei skive til med lys aromatisk sommerhonning. God fornøyelse!

Bli medlem av Facebook gruppa "Norsk Hobbybirøkt". Gå til https://www.facebook.com/groups/313556729403141/ og meld deg inn.

Kilder:

Beepods: https://www.beepods.com/honey-bees-survive-winter-regulating-temperature-cluster/

Honeybeesuite: https://honeybeesuite.com/temperature-regulation-i...

​HVILKEN ARBEIDSSTILLING FÅR DU I BIGÅRDEN?

Hobbybirøkt har mange positive sider ved seg, men skal man tegne et riktig bilde av birøkt, må man også ta med det negative. Birøkt er fysisk tungt, mye tyngre enn andre hobbyer som frimerkesamling????,presse blomster eller spikre fuglekasser. Skal du drive med birøkt de neste 10-15 årene, er det viktig at du tenker både på hvordan tunge kasser skal håndteres, men ikke minst hvordan du står og steller kubene. Feil arbeidsstilling kombinert med tunge løft, er oppskriften på ryggproblemer og skulderproblemer.

KOM DEG OPP FRA BAKKEN!
Bikubene bør stå på krakker eller paller som er tilpasset kroppshøyden din. Når du jobber i yngelrommet, skal du stå rimelig rett uten for bøyd rygg. Da kan du jobbe i mange timer og se gjennom et stort antall yngelrom uten ryggbelastninger. Ta også hensyn til hvor du kan sette fra deg kubens skattekasser. Er det nabokuber du kan sette skattekassene på, eller må du ha med deg en ekstra krakk til kassene? Må du ta 30kg tunge skattekasser fra bakkenivå og opp til høyde 1,5 meter eller høyere, er det en belastning man skal jobbe med å få redusert!
HVOR HØYT BØR KUBENE STÅ?
Jeg har funnet ut for min del med kroppshøyde 184cm at kubene må stå på krakker/paller med høyde minimum 40cm. kanskje burde de ha stått enda noe høyere, men så må jeg ta hensyn til at kubene ikke blir for høye å håndtere med fulle skattekasser på. Dette passer for meg, men om du er bare 160cm, må kubekrakkene tilpasses en god arbeidsstilling for deg.
BRUKER DU HELKASSER ELLER HALVKASSER?
Ei full helkasse med honning veier ofte 30-34kg og ei full halvkasse 18-22kg. Når norsk lov forbyr sekker, dunker osv. med vekt over 25kg, er det unødvendig å gå inn på hvorfor du skal bruke halvkasser i stedet for helkasser som skattekasser. Det er grunner til at 50kg mel-, sukker-, og saltsekker forsvant.
TA VARE PÅ HELSA DI.
Det er ingen arbeidsplass som takker deg spesielt fordi du ofret helsa di og av den grunn er langtidssykmeldt. Tunge løft og feil arbeidsstillinger i birøkten kan gi deg sykmeldinger på jobben som vil skape problemer både for deg og arbeidsgiveren. Hvorfor er det så viktig å nevne dette?
Jo, fordi det er så mange birøktere som sliter med rygg og skuldre. Samtidig blir man blind for hvordan man selv står og jobber. Ei full helkasse med honning er jo en gave fra biene, men 200 løft à 30kg, er et ryggproblem.

Sakset fra FB-gruppa Norsk Hobbybirøkt https://www.facebook.com/groups/313556729403141/ Klikk deg inn og bli medlem

Vis flere poster...

Stacks Image 166226
Stacks Image 166229
Stacks Image 166264
Stacks Image 166267
Stacks Image 166319
Stacks Image 166322

Utviklet av sirBull.com

Alle rettigheter reservert © NorskBirøkt.no

Stacks Image 187995

BLOKKERING AV PLASSEN I YNGELROMMET.

I slutten av april kan man ha rene sommertemperaturer i store deler av landet med mellom 15 og 25 grader på gradestokken. Biene har fløyet som gale på seljeblomstringa og har kommet tilbake til kubene med store mengder pollen. Mange birøktere gnir seg kanskje i hendene og ser på kubene sine med fryd på solfylte vårdager, men medaljen har en kjedelig bakside. Vekta på sterke kuber kan øke med opptil 3kg pr. dag, og er det da 5 fine dager, er muligheten for 15kg nektar i yngelrommet absolutt en fare. (Bilde: Kubene har fått innskrenket halvkasse på toppen uten dronninggitter. Det er naturligvis stans på dryppfôring når været er gunstig og et trekk gir masse nektar og mulighet til å hente vann.)

HVA ER BLOKKERING I YNGELROMMET?

Vinteren på Østlandet 2020/2021 har vært kort, høsten var mild og resultatet er at kubene har greid seg fint gjennom vinteren med lite fôr. Hadde vi bladd gjennom noen yngelrom i begynnelsen av mars, ville vi ha funnet at få tavler med lite åpne arealer var tomme for fôr og ledig for dronningas egglegging.Dronninga og bifolket er nemlig helt avhengig av denne tomme plassen for yngelsetning – uten den ingen yngling. Blokkering i yngelrommet oppstår når arbeiderbiene trekker inn så masse pollen og nektar på kort tid at den tomme plassen i tavlene blir fylt opp og utilgjengelig for dronningas egglegging.

ARBEIDERNE TAR LITE HENSYN.

Nå er det slik i bifolket at det er arbeiderne som bestemmer – ikke dronninga. Og når naturen er gavmild på nektar og pollen, overstyrer samleriveren bifolkets og dronningas behov for yngleplass. Resultatet kan bli at hver eneste tomcelle fylles med nektar eller pollen, og da bifolket på våren har bare yngelrommet å bo i, blir det rent for mye av det gode. Dronninga går der med en svulmende bakkropp der eggene presses ut uten ei eneste celle å legge egg i – et trist syn jeg har sett noen ganger. Blokkering i yngelrommet kan også skje både på sommertrekk og på lyngtrekk om trekket er ekstremt bra og kubebe ikke har tilstrekkelig med skattekasser på. Det er med andre ord viktig at birøkteren har oversikt over tilstanden i yngelrommet under sterke trekk som gir mye honning. Blokkering skjer ofte raskt og skaper store utfordringer dersom man har mange kuber. Bildet:Fra 14.4.2021. Vi ser til venstre forseglet vinterfôr, deretter seljenektar som glinser og områder med forseglet yngel. Ingen plass til egglegging. Andre tavler var helt fylt til randen med ny nektar som blokkerte all ny yngling. Kubene mine er oksalsyrebehandlet to ganger. 

SVERMETRANG.

Når yngelrommet blokkeres, kan ikke dronninga legge egg. Og når dronninga ikke legger egg, går signalet om at det er noe galt med den fordi mengden dronningferomon faller drastisk. Arbeiderne skjønner nødvendigvis ikke at det er manko på tomme celler som er årsaken til fall i egglegging og feromonkonsentrasjon. Dårlig plass og feromonfall, fører til at det anlegges dronningceller.

Kommer man for å inspisere kuber etter kraftig seljetrekk i april, hender det at biene henger på kubefrontene – det er rett og slett ikke plass til de innendørs. I tillegg er det villbygg i bitømmerbrettet som er fylt med honning med tilhørende klin og fastklistrede bier når bitømmerbrettet brytes løs.

Det er ikke så ofte blokkering av yngelrommet oppstår, men noen vil nok ha fenomenet i kubene sine i april 2021 fordi vi har hatt et kraftig seljetrekk i flere dager. Sist vi hadde det i Rakkestad i stor stil var i 1993 da slutten av april var ekstremt varm og ungene mine badet i plaskebassenget i hagen. Biene hang utenpå kubene, og vi fikk et svermeår av de sjeldne.

MOTTILTAK.

Skal man kunne opprettholde dronningas egglegging, må kubene få mer plass. Plassmangel er jo årsaken til blokkeringen, men man kan ikke gi mer plass enn hva de har mulighet til å holde varm om det skulle bli omslag i været. Å gi en kube ei helkasse full med tavler rundt 20. april, er for mye på en gang for de aller fleste kubene. Selv benytter jeg halvkasser og gir de fleste 7 rammer + pakkvegger for å avhjelpe plasskrisa. Er kuben sterk, kan den få ei halvkasse med 10 rammer. Kassene kan settes under yngelrommet eller over, alt etter hvor sterke kubene er. Svake kuber har fordel av å få plassert kassa under. NB! Denne ekstra kassa settes på uten dronninggitter fordi dronninga må få tilgang til rammene uten å bli hindret. Nå når plassen er utvidet, er den akutte plassmangelen løst, men følg med så ny blokkering ikke oppstår om trekket skulle fortsette. Har kubene masse vinterfôr i tavlene, kan forseglede tavler med fôr tas ut, settes på lageret og settes inn i kubene igjen ved innvintring. Ledig plass erstattes av utbygde tomme tavler. Følg også med på bifolkenes svermetrang, spesielt dersom de blir sittende inne etter en varm periode med blokkering i yngelrommet. Selv om blokkeringen i 1993 var rundt 20. april, var signalet til et skikkelig svermeår gitt, og mange opplevde i 1993 at svært mange kuber svermet og reduserte på den måten honningutbyttet.

OMSLAG I VÆRET.

Mine kuber ble gjennomgått etter 5-6 dager med kraftig trekk i april 2021. En del forseglede fôrtavler ble fjernet - de har jo skaffet så mye ny honning, så vintrefôrte står bare å tar opp plass. Fôrtavlene ble erstattet av utbygde tavler klar til bruk. Med så masse seljenektar i tavlene var det fint å få ut overflødige tavler med vinterfôr. Anbefaler at birøkteren selv vurderer de tiltakene som er best for den driften man har når bare plassbehovet blir løst.

April og mai kan være lunefulle. Fra + 15-25 grader falt temperaturen 21.04. i mitt område til 0 grader om natta og sterk nordavind på ett døgn. Biene holder seg klokelig inne, men i kuber som ikke er utvidet, er plassmangelen et stort problem. Blir den kalde perioden lang, er det ingen sultproblemer, men mange kan oppleve sterk stagnasjon i kubenes vårutvikling i en tid der det burde være full fart framover. Innesitting i kombinasjon med plassmangel er ofte starten på sverming som enten kan komme etter en slik innesittingsperiode eller dukker opp seinere på forsommeren. Bildet nedenfor er tatt av Håvard Amlie i hans bigård på Toten 7. mai 2019. April 2019 var varm og gav sterk vårutvikling før væromslaget. Innesittingsperioden varte nesten 3 uker og var en stor utfordring for biene.

Blir innesittingsperioden langvarig, vil ynglingen stanse fullstendig opp først og fremst på grunn av vannmangel. Fôrsaft til yngel inneholder opptil 80% vann, og uten tilførsel utenfra, intet yngelfôr. Selv om kuben er full av forseglede yngeltavler etter en heftig og varm april, kan yngelleiet være tomt for åpen yngel etter 14 dagers innesitting i mai. Slike væromslag i mai som bildet viser er heldigvis sjeldne og ekstreme, men viser at vår i Norge ikke helt er til å stole på. 

REGULERING AV ANTALL YNGELTAVLER.

De fleste ønsker ikke å ha for stor plass til disposisjon for dronninga, så å sette på ei ekstra halvkasse uten gitter vil spre yngelen på flere tavler enn ønskelig. Dette må likevel gjøres noen ganger om blokkering skal unngås. Når mai kommer og temperaturen er gunstig, men med trekkpause mange steder, vil tavlene bli sortert slik at yngelleiet reduseres til normal størrelse ved å ta ut overflødig vinterfôr eller pakkvegger for å få plass nede. Ekstra tavler med honning/fôr og yngel kan flyttes over i avleggere om forsterkning trengs. Halvkassa på toppen gjøres om til skattekasse over dronninggitter. 

HVA GJØR BIENE MED ALL SELJENEKTAREN OG POLLENET NÅR SELJETREKKET ER OVER OG MAI KOMMER?

Om plassen til bifolket blir utvidet og honning og nektar får stå i yngelrommet, vil det bli brukt opp etter hvert. Mai kan bli kald (se bildet fra Toten 2019) og har ofte lite trekk, og det vil ta tid før løvetanntrekket starter som vanligvis ikke gir annet enn pollen. Biene vil også forflytte nektaren ut av  yngelleiet dersom tomme tavler settes inn, og den blir tørket og etter hvert forseglet. Hold gjerne styr på hva som er forseglet sukkerfôr og hva som er seljehonning slik at sukkerfôret ikke slynges. Fôrtavler kan merkes med tusj eller få en tegnestift f.eks. Er du i tvil, ta ut tvilsomme tavler og bruk de til f.eks avleggerproduksjon eller sett de i yngelrommet når bifolket trenger fôr.

Noen snakker om mulig honningforfalskning ved at biene forflytter sukkerfôr fra yngelrommet til skattekassa, men dette har ikke biene noen tradisjon for. Er ei fôrtavle forseglet og står i yngelrommet, blir den stående der til den er spist opp om ikke birøkteren skraper bort forseglingen. Forseglede fôrtavler i yngelrommet har birøktere hatt i uminnelige tider uten at de har påvirket honningen i skattekassene.  Derfor er det uproblematisk å ha fôrtavler med sukkerfôr i yngelrommet med skattekasse over. Om det skulle komme nektar inn i yngelrom med fôrtavler i, er det nektaren som fraktes opp i skattekassa, ikke vinterfôr fra forseglede tavler.

RESULTATENE AV DOBBEL OKSALSYREBEHANDLING.


Varroa som parasitt på bier, er den største trusselen for bifolkene og birøkteren. Midden er kommet for å bli, og utfordringen er å holde antall midd så lavt som mulig hele året rundt. Om varroa får overtaket i bifolket, vil den spre forskjellige typer virus som vil skade spesielt vinterbiene anlagt sent på sommeren og høsten kan og føre til at bifolket bukker under. Om ingenting gjøres, er det eksempler på at bifolk har bukket under allerede 18 måneder etter at varroa har etablert seg i kuben. I Indre Østfold ble varroa påvist første gang sent på 90-tallet og spredte seg raskt til alle bikuber i området. Bekjempningsmetodene var til å begynne med melkesyrespraying og maursyrebehandling med Krämerplater i tillegg til droneskjæring. I 2000-2001, ble oksalsyredrypping tillatt, og da mange fant droneskjæring arbeidskrevende og maursyrebehandling for upålitelig og risikabelt for biene, ble det til at de fleste gikk over til kun en oksalsyrebehandling seint på høsten som eneste behandling. Dette var metoden jeg også bruket som eneste bekjempningsmetode i tidsrommet 2001 til 2015. Å skjære dronetavler er effektivt, men arbeidskrevende. I tillegg er det en sløsing med bifolkets styrke og energi å fjerne dronebygg da det koster både voksproduksjon og oppfôring av droneyngel som biene ved fjerning av tavlkebygget ikke får noen glede av. I tillegg er det slik at dersom man glemmer å fjerne dronebygget ved utskjæring til riktig tid, vil disse dronetavlene bli rene varroafabrikkene noe som er svært skadelig.

UFULLSTENDIG EFFEKT AV OKSALSYREBEHANDLINGEN.

Flere og flere birøktere ser at å basere bekjempningen av varroa i kubene ved hjelp av en eneste oksalsyrebehandling og ellers ingen andre tiltak, er ikke lenger nok for å holde varroa i sjakk. De ser at bifolk svekkes dramatisk på høsten, i august september, og kanskje finner man ved oksalsyrebehandling bifolk som er så svake i bistyrke at man lurer på om de kan greie seg gjennom vinteren. Slike alvorlige svekkede bifolk finner man ofte døde på våren.

Oksalsyrebehandlingen som vanligvis gjennomføres i november/desember, skal drepe 90% av all midd i kubene. Dette skal være nok til å ha en gangs oksalsyrebehandling som eneste behandling. Men da det kan tyde på at virus biene får ved parasitteringen på larver og voksne arbeiderbier er mer skadelig for biene nå enn da varroa først dukket opp, ser man oftere sammenbrudd enn tidligere. Kanskje tar heller ikke behandlingen 90% av midden slik man har trodd, og dersom oksalsyrebehandlingen er dårlig utført, vil større mengder varroa overleve.

FORSØK MED TO BEHANDLINGER.

Mine kuber er nå behandlet med dobbel oksalsyreoppløsning 5 år på rad. I 4 år er første oksalsyrebehandling gitt ved innvintring ca 15. september. Denne første behandlingen har gitt ca 30% nedfall og ca 70% av nedfallet har kommet ved siste behandling ca 15. november. Da den første behandlingen skjer mens kubene fortsatt kan ha forseglet yngel, er ikke behandlingen på langt nær effektiv nok og krever en senere behandling, men tanken har vært at det er svært positivt å bli kvitt så mye midd tidlig på høsten for å spare vinterbiene for parasittplagen.

Høsten 2020 har jeg valgt å dele opp bikubene i to grupper der den første gruppen fikk første behandling 15.10. og neste behandling 15.12., to måneder senere. Neste gruppe fikk første behandling 15.11.20 og nesten den 10.01.21. Ønske om å få begge behandlingene i yngelfrie kuber er årsaken til tidsforskyvningene. Målet med siste gruppe var å finne ut om antall midd i nedfallet var forskjellig fra tilsvarende behandling i 2019. Tabellen viser en sammenstilling av dataene fra 2019 og 2020.

TABELLEN VISER VARROANEDFALL ETTER ANDRE GANGS BEHANDLING.

2019.

KUBE ANGITT MED NUMMER

NEDFALL TELLET 29.11.2019, 2 UKER ETTER BEHANDLING GJORT 15.11.2019.

2020/2021.

KUBE ANGITT MED NUMMER

NEDFALL TELLET 24.01.2021, 2 UKER ETTER BEHANDLINGEN 10.01.2021.

1

24

1

15

2

32

2

29

3

38

3

34

4

51

4

41

5

53

5

42

6

79

6

45

7

93

7

62

8

113

8

65

9

128

9

74

10

129

10

93

11

155

11

94

12

166

12

102

13

166

13

107

14

229

14

121

15

255

15

128

16

304

16

132

17

334

17

199

18

350

18

248

19

422

19

427

Samlet antall

3116

2058

Gj.sn. pr. kube

164

108

SELVE OKSALSYREBEHANDLINGENE.

Oksalsyrebehandlingene er gjort med 3,5ml oksalsyreoppløsning til hver fulle tavlegate med bier og redusert mengde i forhold til hvor fulle tavlegatene var med bier. Samme metode og utstyr er brukt de siste 15 årene og er nøyaktig på mengde og treffsikkert på biene. Da samme mengde og metode er brukt på alle behandlingene, kan man føle seg trygg på at behandlingene andre gang er rimelig like. Biene har sittet stort sett i klase ved andre gangs behandling.

KONKLUSJON.

Forsøkene viser at ved å forskyve første oksalsyrebehandling fra 15.09 til 15.11. og andre behandling ca 8 uker fram i tid i forhold til første behandling, blir antall midd betydelig lavere enn resultatene oppnådd i 2019 der behandlingstidspunktene var 15.09. og 15.11. Mest trolig skyldes dette at 15.09.2019 var det fortsatt noe forseglet yngel i kubene med varroa i slik at antall midd totalt sett var høyere ved behandlinge den 15.11.2019 enn ved siste behandling gjort 10.01.2021. I tillegg satt ikke biene i klase den 15.09.2019. Ser man på tallene etter andre gangs behandling som ble tellet 24.01.2021., er det likevel overaskende hvor mye varroamidd som faller ned og som trolig ville ha ført til kraftig angrep vår/sommer 2021. Nedfallet etter første behandling den 15.11. var i området 20 til 300 midd og ble dessverre ikke tellet da det som er mest interessant har vært nedfallet etter andre gangs behandling. Da mine kuber har vært behandlet to ganger på høsten i mange år, har den totale mengden varroa på sensommer/tidlig høst vært betydelig lavere enn da jeg behandlet bare en gang, noe jeg har konkludert med etter telling av nedfall. Derfor er også totalnedfallet etter to behandlinger innenfor akseptable mengder.

Det hevdes at en effektiv oksalsyrebehandling dreper 90% av all varroamidd. De fleste birøkterne i landet oksalsyrebehandler kubene sine i november/desember og kun en gang. Om man ser på nedfallet i mine kuber i 2019 og i år etter andre gangs behandling, mener jeg mange birøktere kan se årsaken i tabellen over til alt for høye varroatall og problemer i sine kuber basert på en oksalsyrebehandling som eneste tiltak mot midden. Oksalsyrebehandlingen i november er ikke effektiv nok. En oksalsyrebehandling senhøstes er ikke et tilstrekkelig tiltak som eneste inngrep mot varroa. Skal man oksalsyrebehandle bare en gang, må kubene følges opp med andre tiltak slikt som droneskjæring og maursyrebehandling. Likevel er det mye som tyder på at to behandlinger senhøstes er så effektiv dersom de utføres i yngelfrie bifolk, at annen behandling er unødvendig.

Et fenomen er vanskelig å forstå seg på: Oksalsyrebehandlingen vi gjør om høsten er ikke først og fremst for å beskytte vinterbiene, sier forskere på varroa. Behandlingen er for å beskytte neste års vinterbier! Et stort antall varroamidd som bygger seg opp tidlig på våren, vil produsere store mengder varroa som vil skade vinterbiene når de blir produsert i slutten av neste sommer. Det sies: Enten er vinterbiene dine friske og greier seg gjennom vinteren uansett om det er mye eller lite varroa, eller de er befengt med varroa og er syke og har liten glede av oksalsyrebehandlingen fordi de trolig vil dø uansett. Årsaken til dette er at varroamidden sprer masse virus på larvene til vinterbiene når de ligger i de forseglede cellene sent på sommeren og på høsten. Dobbel oksalsyrebehandling må også sees i lys av dette fenomenet der ønsket er å ha så lite midd i kubene som mulig, spesielt når vinterbiene anlegges.

FEILKILDER.

At nedfallstallene er så høye som tabellen viser kan skyldes at høsten 2020 var svært mild. Med unge dronninger i kubene og dager med flyvær, kan man ikke helt se bort fra yngling og varroaformering fra innvintring til og med 15.11. da flere birøktere har meldt om slike funn i kubene sine seint i høst. Likevel skulle mine kuber som også i 2019 ble oksalsyrebehandlet to ganger ha en middmengde klart under gjennomsnittet på høsten. Det er derfor bemerkelsesverdig når hele 428 varroa detter ned etter siste behandling i en av kubene. Oksalsyrebehandling er ingen stor vitendskap. Man kan aldri være sikker på at man doserer riktig mengde oppløsning i forhold til den mengden bier som sitter i tavlegata. Problemet er at man ikke kan vite om tavlegata er full av bier helt ned eller om biene har fordelt seg rellativt grunt i flere tavlegater og på den måten gir et feil inntrykk av bistyrken.

Rakkestad den 25.01.2021

Morten Bull

HVORFOR DØR BIKUBENE OM VINTEREN?

Dessverre opplever mange birøktere at noen kuber dør på vinteren og tidlig på våren. Dette fenomenet snakker mange birøktere om, og fordi så mange opplever det og kan fortelle om symptomer og funn, kommer det fram et mønster for hva som har skjedd. I 2016 snakket forskere med masse birøktere som i realiteten hadde de samme opplevelsene. Det ble da skrevet en artikkel av professor Meghan Milbrath ved Michigan Universitet som tok for seg fenomenet i full bredde. Grunnlaget for dette stykket er hennes erfaringer fra egne bigårder og informasjon mottatt fra birøktere over hele USA og beskriver den vanligste formen for bikubedød som vi har uavhengig av kjemiske påvirkninger som f.eks. sprøytemidler. Selv om Milbrath skrev artikkelen var i 2016, ser hun de samme dødsårsakene hvert år etter dette. Mange birøktere mister altså sine bifolk og dødsårsaken er den samme.

I dette stykket skal vi se på de sannsynligste grunnene til at bifolk dør om vinteren hos birøktere som driver småskalabirøkt eller hobbybirøkt og hva man skal gjøre med biutstyret fra døde kuber. Noen faktorer er forskjellige mellom USA og Norge, (bruk av sprøytemidler, acaricider bl.a.) og derfor er stoffet blitt endret på enkelte punkter som tilpasning til våre forhold. 

Det er ingenting som er verre enn å finne døde bikuber på vinterstid og tidlig på våren. Bildet viser hva man kan finne. Vi håpet å kunne åpne en kube og finne en sterk kube der biene spasere rundt mens de bruser, og så møtes vi av dette synet. Dette er virkelig en trist erfaring for mange birøktere som gjør inntrykk og blir husket, for i stedet for å ha et sterkt og friskt bifolk som kan deles opp til avleggerproduksjon eller bruke som produksjonsbifolk og oppnå betydelig med honning, må man ta hånd om utstyr som ser forferdelig ut, rengjøre og vaske og bruke penger og tid på å skaffe seg nye bifolk til erstatning. I tillegg må vi slite med erfaringer om at vi ikke greide å holde bikubene våre sunne og friske.

Norske vintre kan være utfordrende for bifolkene, noen opplever sprengkulde og nedsnødde kuber over lengre tid mens andre opplever milde vintre med masse utflukt og yngelproduksjon. Omfanget av bikubedød vinterstid varierer fra år til år, men enkelte år ser det ut til å toppe seg med stor dødelighet uavhengig av hvilket vinterklima bikubene står i. En slik vinter var vinteren 2014/2015 der birøktere rapporterte om mange døde kuber der enkelte mistet alle kubene de hadde. I kalde vintre skylder birøkterne på streng kulde som dødsårsaken. Selv om lave temperaturer krever mer varmeproduksjon og skaper mere stress, overvintrer bifolk fint i kulda. Det er ikke kulde eller milde vintere som dreper dine bifolk.

Når vi mennesker tenker på vinter og kulde, ønsker vi oss inn i stuevarmen og ville vel dø om vi ble overlatt til oss selv ute i ei kasse. Og selv om vi kan være frosne av oss og følsomme for vinterkulda, trenger ikke situasjonen være den samme for dyra. Mange av oss har vel sett filmer som viser hvordan pingvinene overlever ekstrem vinterkulde og storm i Antarktis ved å trekke sammen i store grupper med hodene vendt inn mot flokkens sentrum.

Biene vi vinterklasen holder varmen akkurat på samme måte som pingvinene. Inni klyngen er pingvinene varme og kan bevege seg rundt omkring, mens de individene som står ytterst står med ryggene ut og tett samlet. Etter en tid er det rokkering i flokken der de kalde i yttersonene trekker inn mot midten og de i midten tar sin tørn ytterst i flokken.

Bifolkene inntar klaseformasjonslik som pingvinene gjør når kulde og vinter setter inn. Biene i ytterkant danner et isolerende lag i klasens ytterkant. Biene roterer og bytter plass i klasen og forandrer klasens form og plassering for å komme til nytt vinterfôr. Biene danner denne klaseformen når været er kaldt.Når utetemperaturen stiger, løses klasen opp og biene beveger seg fritt rundt i bikuben. Om det blir skikkelig kaldt, starter biene i sentrum av klasen og vibrere sine flymuskler for å produsere varme.

Figuren «Cluster formation» viser klasens varmebehov ved forskjellige temperaturer. Kurven viser at varmeøkonoimien er best ved 7 grader C. Som kurven viser, stiger varmebehovet når utetemperaturen synker, og biene bruker sine flyvemuskler mer aktivt. Men så lenge biene har nok vinterfôr, kan kvitte seg med vanndamp og CO2 fra utåndingen, kan biene overleve svært lave temperaturer. Den tette, isolerende veggen av bier er svært effektiv, mye likt dun eller pels. Mang små dyr og fugler kan takle lave vintertemperatureruten problemer dersom de er i god fysisk form og er friske. Våre bier vet hvordan de skal innrette seg for å greie vinteren. Vår oppgave som birøktere er å utstyre våre bier med gode kuber, nok vinterfôr og god helse. Hemmeligheten her er nemlig bienes helsetilstand.

HVA DØR BIENE AV NÅR DET IKKE ER KULDA SOM DREPER DE?

Et sunt bifolk kan enkelt overleve vinteren bare de har nok mat og er stort nok til å ha en fungerende klasedannelse. Problemet er ikke at vinteren var så tøff, men at birøkterne forsøkte å få svake bifolk med dårlig helse gjennom vinteren. Om vinteren er mild, kan disse svake og syke bifolkene kreke seg gjennom, men i tøffe vintre er det bare de sterke som overlever. Men kanskje sier du: Bifolkene så så fine ut denne høsten. Her er det så mange birøktere som blir lurt. Når du ser bifolk som er tilsynelatende sterke med masse bier om høsten, ser du egentlig bier som kan være flere måneder gamle. Til og med i friske bifolk vil disse biene dø ut etter som vinteren nærmer seg. De eneste biene som blir tilbake til våren kommer, er vinterbiene. Disse biene har en større fettreserve enn sommerbiene, en annen hormonprofil og er de eneste biene i kuben som er konstruert for å overleve i flere måneder. De var de siste generasjonene som så dagens lys på høsten. Dersom disse biene er smittet med virus, blir de svekket og greier ikke å takle påkjenningene med overvintringen ved å danne en sterk klase. Dessverre er det slik at bifolk som koker over av bier på sensommeren har størst sjanse for å ha virussmittede vinterbier på høsten.

             

ANTALL BIER OG ANTALL MIDD.

Her er figuren som viser forholdet mellom bieantallet og varroaantallet måned for måned. Den gule linjen viser bistyrken som vokser utover sommeren. Den røde linjen er varroabestanden. Fordi varroa bruker bienes yngel til å formere seg, er det slik at jo mere bier du har jo mere varroa vil du ha. Det dramatiske i grafen er at varroabestanden stiger i den tiden vinterbiene blir dannet. Dette skjer på det tidspunktet da du fortsatt har masse sommerbier i kubene. Det er derfor et vanlig fenomen at birøktere åpner sine kuber i slutten av juli og finner at de tilsynelatende inneholder masse sunne og friske bier. I denne perioden kan man se at yngelmengden reduseres ved at mengden forseglet yngel går ned. Den forseglede yngelen i perioden juli/august er kraftig angrepet av varroa og virus.

Likevel kan du som birøkter ikke se på bifolket at de har et alvorlig varroaproblem, men det har med å gjøre at varroa er en komplisert art å oppdage.

VARROAMENGDE OG VIRUSSPREDNING.

Vi skal nå se på tegn du kan bruke på ettersommeren for å finne ut om varroa sprer virus som vil bli ditt kommende bi-helseproblem.

Som nevnt er det de sterke, sunne bifolkene som er i risikosonen, ikke de svakere kubene med mindre bistyrke og mindre yngel og som kanskje i tillegg har svermet. For i kuber der biene har masse yngel, har midden mulighet til å formere seg kraftig. Noen nybegynnere har faktisk et mindre varroaproblemog færre kuber som dør enn birøktere med lang fartstid fordi de gjør nybegynnerfeil som reduserer kubenes yngling. Kanskje har du som nybegynner ikke fokusert på varroa i det heletatt selv om bikuben ikke utviklet seg normalt i styrke. Eller kanskje har du greid å skade dronninga og biene måtte bruke tid på å erstatte henne. Kanskje ble ikke skattekasser satt på i tide og biene fylte yngelrommet med honning eller svermet. Slike faktorer stanser veksten i varroamengden. Men etter hvert som kunnskapen stiger, vil du kanskje etter 3 år takle disse situasjonene og få knallsterke kuber og få mye honning. Dessverre er det disse bifolkene som man skal bekymre seg mest for.

En gang hadde jeg en kube med litt kalkyngelproblem. Kuben ble aldri spesielt sterk, de gav aldri mye honning, men de overlevde alltid vinteren, og de hadde aldri problemer med varroa. Derfor er det første punktet i vår liste over faktorer som peker på et varroaproblem, at kuben var sterk på høsten. Er man nøye og gjør sine notater, sier disse at kuben var sterk på høsten, men likevel kan vi finne ut mye bare ved å studere kuben.

Dette er ramme fra en kube uten varroakontroll som døde av varroaproblemene på vinteren. Som du kan se har kuben hatt et stort yngelleie som det brune feltet viser. Tavla stammer fra kubens 2. etasje i yngelrommet, og fortsatt er det vinterfôr som viser at kuben ikke døde av sult.

Et annet symptom på at døden skylles varroa, er at bifolket etterlater seg masse fôr i tavlene. Her kan vi konkludere at kuben ikke døde av sult. Mister du bifolk om vinteren og du finner at kubene er tunge av fôr, må du lete etter andre dødsårsaker. I tillegg kan vi anta at de ikke var svekket på høsten i og med at fôret er tatt ned, modnet og vellagret. Finner du slike kuber med fulle fôrrammer, betyr det at biene døde tidlig på vinteren. Husk at det er kun vinterbiene som kan holde det gående i kuben helt fram til våren. Om kuben hadde hatt en solid vinterklase med bier, ville de ha brukt opp en god del fôr for å holde varmen. Om biene er smittet av virus, vil de dø ganske raskt etter innvintring og vinterstresset starter og etterlate seg masse för. Slike døde kuber med masse fôr i, kan bli røvet senhøstes, og da vil du ikke finne dette synet.

Et annet tegn på at varroa er årsaken til døden, er funnet av en liten klase bier sittende på få tavler slik bildet viser. Dette var alt som var igjen av bifolket og er et sikkert tegn på virus som dødsårsak. Etter at sommerbiene døde ut, var det ikke nok friske vinterbier uten virus til å danne en funksjonell vinterklase. Bildet viser i tillegg noen andre interessante faktorer. Se den lyseblå muggen som vokser på biene. Kanskje tenker du at muggdannelse drepte biene eller at kuben var for fuktig og at fukten drepte biene. Faktum er at muggen vokste på biene etter at de var døde. Den andre interessante observasjonen vi gjør på bildet er den døde forseglede yngelen vi ser sprett rundt den døde klasen som indikerer et stort yngelleie. Ser vi nærmere på cellelokkene, ser vi at de har mørke flekker som er tegn på syke vinterbier. De siste generasjonene av bier som krøp i denne kuben led mest trolig sterkt av virus, og mange bier var så syke at de ikke krøp, men døde i cellene.

Mange birøktere finner bukløpsflekker i kubene og tror bifolket døde av Nosema. Dette trenger ikke være korrekt og kan heller tyde på behov for å gjøre fra seg uten at de kunne fly ut å gjøre det. Bukløpet kan også skyldes mye lynghonning i vinterfôret eller dårlig vinterfôr. Om bikuben har en svært liten klase, er det vanlig å finne bukløpsflekker i området fordi biene ikke greier å produsere så mye varme at de kan fly ut for å tømme seg.

Her er et annet bilde av en liten klase døde bier som mest sannsynlig døde av virusproblemer. Disse få biene hadde ingen sjanse til å danne en velfungerende vinterklase. Det finnes også andre typer sykdommer som kan drepe bier om vinteren, men de er ikke på langt nær så vanlige som de varroa sprer til biene.

FÅ BIER IGJEN I KUBENE.

Dette leder oss til det siste tegnet på virusproblemer i bifolket. Vanligvis observeres masse døde bier på bunnbrett og tavler i kuber som har dødd av sult eller sprøytemidler. Når kuben dør av virus, forlater biene kubene for å dø ute. Vanligvis finner man bare en håndfull bier på bunnbrettet, men aldri hele bistyrken liggende der. Man kan også finne en og annen varroa på bunnbrettet, men vi kan ikke gjennomføre telling av midd på bunnbrettet om høsten for å vurdere risikoen varroa representerer.

Dersom bifolket er for kraftig infisert av varroa og virus, kan de forlate bikuben før vinteren setter inn. Hvis forholdene i bikuben er for dårlige og bare en liten del av den lukkede yngelen som kryper har god helse, hender det at alle biene bryter opp og forlater kuben. Da tror du kanskje at kuben din har dødd fordi den svermet senhøstes uten at biene forsto at dette var en dårlig tid å sverme på. Det kan også hende at det blir tilbake noen pleiebier i kuben sammen med noen trekkbier som ikke var hjemme da de andre reiste. Disse forsøker ofte å trekke ut ei nøddronning, men har ingen sjanser til å overleve vinteren.

Et annet tegn på at bifolket døde av virusangrep er funn av tavler med spredd forseglet yngel. Ofte er disse cellene forseglet, eller man finner noen der tungene til krypeklare bier stikker ut av hull i celleforseglingen. Slik spredd yngel sier oss at biene har vært for syke til å greie og å krype fra cellene trolig fordi de er infisert så sterkt med virus.

Dette er et bildet fra en forsøkskube som hadde et fryktelig høyt varroapress, og som vi skjønte ville ende med sammenbrudd på høsten. Legg merke til bia som døde idet den skulle krype. Noen forseglinger har små hull i seg, og mange birøktere tror dette er tegn på lukket yngelråte, noe det ikke er.

Funn av ekskrementer fra varroa.

Selv om du ikke ser så mange varroa på biene, eller finner så mange på bunnbrettet, vil du finne ekskrementer fra varroa i celler sentralt plassert i tavlenes yngelområder. På bunnen av cellene eller på celleveggene sitter det da hvite krystaller av guansyre som felles ut av avføringen.

Her er en oppsummering på tegnene som tyder på at bifolket har dødd av virussmitte fra varroa:

  • Bifolket var sterkt og så friskt ut på høsten
  • Masse fôr ertilbake i tavlene
  • En liten klase bier blir funnet, eller
  • Det er svært få bier igjne i kuben
  • Tavler inneholder sprett forseglet yngel der noen celler er helt forseglet, noen har sma hull og noen har bier som har hodene ute av cellelokket og tunga strekt ut.
  • Dersom du ser nøye etter vil du finne hvite krystaller sittende på celleveggene sentralt på tavlene der det har vært yngel. Disse krystallene kommer fra varroaens ekskrementer.

INGEN NOTATER!

Kanskje det sikreste tegnet på at biene dine døde av virus fra varroa, er at du ikke har noen registreringer fra kubene som viser at du har styring på varroamengden. Du kan verken dokumentere at du har gjort noe eller ikke gjort noe. Det å gjennomføre en behandling mot varroa er heller ikke en garanti for god helse og enkel overlevelse gjennom vinteren. Ønsket er jo at man skal være trygg på at de bifolkene som går inn i vinteren, er fri for sykdommer og parasitter. Varroaens evne til å infisere biene med virus er så dramatisk at om det ikke gjøres effektive tiltak mot den og jobber systematisk med tiltak, vil man garantert miste bifolk. Tiltakene mot varroa er med andre ord forebyggende for å unngå eller redusere faren for sammenbrudd og død i bigårdene.

Naturligvis kan bifolkene dine dø av andre årsaker enn varroa. De kan ha for lite vinterfôr, sulter og dør på våren, får mus inn i kubene, de kan dø av nosema, de kan velte på vinteren, bli angrepet av bjørn og grevling eller at de mister dronninga av en eller annen årsak. Ikke mange bifolk dør hvert år av slike årsaker, kanskje i området 5 til 10% bare. Med varroa derimot er det helt andre tapstall der folk kan miste 30, 50 eller opptil 100% av alle bifolkene sine i en årrekke. Museplage er det enkelt å forebygge ved riktig åpning i bunnbrettet, og står kubene værutsatt til, er stropping en god sikring mot velt. Å legge opp en plan for varroakontroll er mer krevende, men helt avgjørende for vellykkede overvintringer og en birøkt som er forutsigbar både på inntekter og utgifter.

VI MÅ TA OSS SAMMEN!

La det nye året bli en ny start i kampen mot varroa der biene er fulgt opp på våren med nedfallsprøver, droneskjæring på sommeren, eventult mauryrebehandling på ettersommeren og oksalsyrebehandling på høst/vinter. Det beste med den situasjonen vi er i, er at vi har effektive tiltak og skånsomme midler som vil holde bifolkene friske og sikret mot sammenbrudd. Selv om det kan være en krevende jobb å sloss mot denne «virus-pandemien» blant biene, er det likevel en håndterbar sykdomssituasjon. Ser du at dine kuber er drept av varroa, er det grunn til å være trist, men bruk disse erfaringene til å forstå hvor viktig det er å holde denne dødelige parasitten under kontroll. Dette året kan du gjøre kampen mot varroa til førsteprioritet der du beskytter vinterbiene mot stort varroatrykk og virussmitte. En positiv side ved å miste bifolk av varroaangrep er at du kommer på offensiven og skjønner at du må gjøre drastiske endringer neste år. Hadde det vært slik at bier dør av kulde, hadde vi hatt en nærmest umulig kamp i vårt vinterklima, for været kan vi ikke gjøre noe med. En trøst med døde bikuber er at biutstyret kan brukes om igjen.

ER DET DA NOE POSITIVT?

Det eneste positive med varroa, sier noen, er at når biene dør, så dør parasitten også. Noen form for varroasmitte fra brukt bimateriell kan du derfor se helt bort fra. Det er derfor trygt å bruke om igjen brukte tavler og annet utstyr dersom det er rent og uten bukløpsflekker.

Varroa overfører mange typer virus til biene, og vi vet med sikkerhet at virusangrep dreper bifolkene. Derfor ønsker vi å være sikre på at vi ikke setter nye bifolk inn i kasser og rammer der virus kan infisere og smitte biene på nytt. Man vet faktisk ikke med sikkerhet i dag hva som skjer med alle virus på tavlebygg som er brukt av døde bifolk. Vi vet at Deformert Vingevirus kan overleve ca en måned på brukte tavler. Dette betyr at dersom biene dine dør tidlig på vinteren, og utstyret ditt står lagret noen måneder, skal biutstyret være trygt når du tilsetter nye bier på våren eller sommeren. Man vet også at de aller fleste virus bare er sykdomsfremkallende når den overføres direkte fra varroamidden til biene og ikke når biene plukker de opp på tavlene. Så siden du har bestemt det dette året å ha syring på varroabestanden i bifolkene, trenger du ikke å ta hensyn til eventuelt rester av virus på biutstyret.

HYGIENE.

Selv om virus på gamle tavler ikke er noe problem, er det ingen dum idè å ha rutiner for utsortering og rengjøring av biutstyr. Muggne, svarte tavler med pollenrester og død yngel i skal sorteres ut og smeltes om eller brennes. Brukes slike tavler om igjen, kan de være et reservoar for sykdom og sprøytemiddelrester som vi ikke har oversikt over. Men er topplistene ille, mens selve voksen lys og fin, kan topplistene skrapes rene, vaskes og rammene brukes på nytt.

OVERFLØDIG VINTERFÔR.

Hva kan du så gjøre med overflødig vinterfôr fra kuber som har gått ut på vinteren? Dette fôret er uten risiko å gi tilbake til bifolkene om man tenker på mulig virusspredning. Om våren er det kuber som har lite fôr igjen og som må ha tilført mer å leve av. Da er slike kasser med ekstra fôrtavler gull verdt å kunne supplere fra.

GJENBRUK AV TAVLER VURDERES.

Så snart du har fått tømt biutstyret for døde bier og sortert bort de styggeste rammene, kan du vurdere å bruke de på nytt. Bare husk å hold kasser tette for mus og møll til tavlene kan brukes.

Husk at et bifolk som produserer masse yngel, kan også produsere masse varroa. Dersom disse biene og parasittene overlates til seg selv, vil varroa infisere dine verdifulle vinterbier og man vil se at bifolket kan forsvinne i løpet av vinteren fordi du ikke har nok friske vinterbier til å danne en stabil vinterklase.

VARROA VÅRT STØRSTE PROBLEM!

Dette var hva professor Meghan Milbrath formidlet i denne videoen. Gå gjerne inn og se den. 

Enkel oksalsyrebehandling

Morten Bull viser og forklarer hvordan man enkelt kan gjennomføre oksalsyrebehandling på bikubene. Han snakker også litt om hvordan biene behandler fôret i kuben før de kan spise det.

Det vanligste er bare en behandling i november-desember, men Morten Bull har i stedet de siste 4 årene behandlet to ganger på høsten. Grunnen til den første behandlingen i september-oktober er ønske om å fjerne flest mulig midd slik at de ikke smitter biene med virus, frem til behandling i november-desember.

Hvis du liker videoen, håper vi du trykker tommel opp og abonnerer på kanalen! Del gjerne videoen med flere!

--------

Abonner for å få varsel om nye videoer!
HTTP://YOUTUBE.COM/NORSKBIRØKT

Følg Norsk birøkt på facebook: HTTPS://WWW.FACEBOOK.COM/NORSKBIROKT

STERK VÅPRUTVIKLING OG SÅ SKIKKELIG VÅRKNEKK.

STERK VÅRUTVIKLING OG STAGNASJON

Våren 2019 har jammen vært spesiell i store deler av landet. Store kontraster med varmt vær og høye temperaturer i april og så plutselig nesten 14 dager med kaldt vær og innesitting i første del av mai. Biene hadde sterk utvikling i de fine april-ukene som så plutselig førte til innesitting og flyforbud i første del av mai. Mange steder i innlandet var det masse snø og kuldegrader om nettene i denne perioden som mest minnet om full vinter - med løv på trærne. Etter denne kalde perioden kom det gradvis noen dager med varmere vær der biene igjen kunne fly ut for å finne blomster og vann.

KONSEKVENSER AV STERK UTVIKLING OG SÅ INNESITTING.

Bier er en subtropisk til tropisk art som er å finne i områder der de stort sett flyr hele året. Likevel har de greid å tilpasse seg lange perioder med innesitting på sine vinterforråd som gjør at vi kan ha bier i vårt klimatiske område med kort sommer og lang vinter. Det de ikke er tilpasset er brå endringer fra varmt vær til kaldt vær - det er en stor påkjenning i en yngleperiode. Mange birøktere meldte tilbake etter den kalde perioden i mai at de sterke kubene ikke hadde gjort seg noe av innesittingen, men de svakere kubene viste tegn til full stagnasjon. Dette så man best ved at tavlenes yngelleier var i ferd med å tømmes helt for yngel. Den forseglede yngelen krøp, men ble ikke erstattet av ny yngel. Bare en ring med krypeferdige bier ytterst på tavlene var å finne. Å miste nesten 14 dagers yngling i starten av mai vil gi mindre trekkbier til sommertrekket og svakere kuber generelt.

DE STERKE KUBENE.

Merkelig for mange å se at innesittingen ikke hadde negative konsekvenser for de sterke kubene med skattekasser på. Yngelleiet var fullt av åpen og forseglet yngel som om ingenting hadde skjedd på utsiden. Trolig skyldes dette at de sterke kubene hadde tynn nektar med mye vann og rikelig med pollen når kulda satte inn. Situasjonen er nå til vurdering i et ekspertgruppe som skal gå gjennom og vurdere situasjonen både i de svakere kubene med stagnasjon og hva som reelt foregikk i de sterke kubene som ikke tok skade av full isolasjon i 14 dager.

Bilde av tavla viser ringen med krypeferdig yngel ytterst. Feltet i midten var tomt for bier, men om du studerer bildet nøye, ser du at feltet er tatt i bruk for yngling igjen fordi bildet er tatt ei ukes tid etter at biene hadde startet å fly igjen og nektar og pollen igjen var tilgjengelig. Bildet til høyre er tatt på Toten i begynnelsen av mai 2019. Med en så kald periode etter en uvanlig varm april, setter naturligvis preg på livet i bikubene.

​HVORDAN VARROAMIDDEN ORIENTERER SEG.

Først, dette er en artikkel som er oversatt fra «Bee Culture» og refererer til mange års forskning på hvordan varroa kan finne fram i bikuben til larver og voksne bier av rett alder for å kunne parasittere på de. Varroa er en utrolig godt tilpasset parasitt med sanser som setter den i stand til å finne fram i kubens mylder av bier, lukter, vibrasjoner, lyder, temperaturforskjeller, manglende formeringsmuligheter i perioder og alt annet livet i en bikube kan utsette en parasitt for på våre breddegrader.

Skal forskningen og vi kunne kjempe effektivt mot varroa, må alle dens sanser og evner kartlegges. Håpet er at man skal kunne finne fram til en effektiv bekjempningsmetode eller om ikke annet, en felle som kan redusere varroapresset på en skånsom og ufarlig måte for biene. Les artikkelen, still gjerne spørsmål og spre kunnskapen om varroa slik at vi blir klokere på birøktens største fiende.

VARROA, EN GODT TILPASSET PARASITT.

Varroa hunnmidd er parasitt på både voksne bier og på yngel, men da bare på forseglet yngel. Derfor må midden forlate de voksne individene og trenge ned i yngelceller på riktig tidspunkt. Midden sitter på de voksne individene fra bare noen dager til flere uker i påvente av å finne yngelceller av riktig alder. Både arbeiderceller og droneceller er invadert av midden, men varroamidden får flere avkom i dronecellene.
Varroa går inn i cellene til litt forskjellig tid: 15-20 timer før forsegling i arbeidercellene og 40 til 50 timer i droneceller (Boot et al. 1992). Midden foretrekker å parasittere dronelarver 8 til 12 ganger oftere enn arbeiderlarver om den kan velge (Fuchs 1990; Boot et al. 1995b). I tillegg viser midden at den foretrekker voksne bier med en spesiell alder fordi den forflytter seg fra den nykrøpne bia over til eldre ammebier.

STORE CELLER FORETREKKES.
Dronecellene er blant annet foretrukket på grunn av selve utformingen. Større celler får nemlig et større antall midd. Celler som stikker ut over tavleoverflaten, enten naturlig (DeJong and Morse 1988) eller skjøtet på med smeltet voks (DeRuijter and Calis 1988) viser seg å få et større antall midd. Nivået på varroa som formerer seg i arbeiderceller som stikker ut fra tavleoverflata var 6 ganger høyere enn hva man finner i 6 omliggende celler med normalt utseende (Kuenen and Calderone 2000).

Forskjellene i angrepsnivået på disse store cellene tilsvarer forskjellene man har funnet med høyere midd-angrep i droneceller enn i arbeiderceller. Angrepsnivået i kontrollcellene i forsøk viser samme nivå som i omgivelsene ellers. Om man konstruerer ei rute på tavla med forlengede arbeiderceller i en firkant som består av 10 celler i 21 rekker (skjøter på cellene med små voksrør), vil man finne at det er 2,5 ganger flere midd i de ytterste celleradene i firkanten enn angrepsnivået i normalt lange arbeiderceller rundt denne firkanten. Det viser seg også at angrepsnivået i periferien av denne forhøyede firkanten er 2,5 ganger høyere enn angrepsnivået i de resterende cellene innover i denne firkanten. Laget man en forhøyet rute med droneceller på ei tavle, fant man tilsvarende resultat. Midden invaderte de forlengede dronecellene 3,3 ganger oftere enn normalt utbygde naboceller og kontrollceller.
Fasongen på de forlengede cellene, og den innsatsen biene gjør for å forsegle de, kan være faktorer som kan bestemme graden av angrep. I tillegg kommer stimulering av midden fra den larven som angripes. Det at midden foretrekker droneceller blir ikke påvirket av mengden midd som angriper eller totalmengden av tilgjengelige celler (Fuchs 1990).

STUDIER AV FORMERINGSSYKLUSEN.
Varroaens angrep på bienes yngelceller ble studert i en observasjonskube som hadde tavler med celler bare på den ene siden. Byggevoksen var erstattet med en gjennomsiktig plate der man kunne se middene tydelig etter at den hadde gått ned i en celle. Midden gikk ned i arbeidercellene i tidsrommet fra 15-20 timer før forsegling, mens de i droneceller gikk ned 40 til 50 timer før forsegling (Boot et al. 1992). Årsaken til at man finner flere varroamidd i droneceller enn i arbeiderceller, skyldes blant annet at midden kan være lengre i dronecellene enn i arbeidercellene fordi dronene utvikler seg saktere.

Angrep av varroamidd i dronecellerble studert i bifolk uten arbeiderceller. Man tok som utgangspunkt i forholdet yngel/bier som ble definert som antall forseglede droneceller pr. kilo bier. Sammenlignet med angrepet i bifolk med bare arbeiderceller, angriper varroamidd droneceller 11,6 ganger oftere. Dette tyder på at spredningsforholdet i droneceller i forhold til arbeiderceller dominers av en sterkere grad av angrep på droneceller enn på arbeiderceller. (Boot et al. 1995b). Fordi dronecellene blir angrepet sterkere enn arbeidercellene, vil fangst av varroa i dronebygg være en svært effektiv måte å kontrollere varroamidden på. Dersom ikke annen yngel enn droneyngel er tilgjengelig, vil det holde med 462 droneceller for å fange 95% av midden i et bifolk med 1kg bier. Studier er gjennomført på Karnicabier som er smittet med reproduserende Varroa Jacobsoni. Disse hadde både arbeideryngel og droneyngel og angrepet på yngelen ble studert (Fuchs 1990). I 68 valgmuligheter mellom begge celletypene viste resultatene 8,3 ganger oftere angrep på droneceller enn på arbeiderceller. At varroamidden velger droneceller framfor arbeiderceller er ikke påvirket av mengden varroamidd i bifolket. Dette ble tydeligere dersom det var lite droneceller og fenomenet avtok mot slutten av tiden der droner blir produsert.

VARROA FØLGER DUFTSPOR.
Studier av Varroa Destructors evne til å orientere seg hos biene er også gjennomført. Målet var å kunne finne fram til (isolere) spesielle kjemiske stoffer som kan starte middens leting etter en larve å angripe. Man gjennomførte bioanalyser i Petriskåler (skåler for dyrking av bakterier) for å finne tegn som fikk midden til å angripe kunstige yngelceller. Det ble også brukt Y-formede rør (olfactometer) for å vurdere varroamiddens luktesans. Petriskål testene viste at varroa er sterkt tiltrukket av arbeiderlarver i det femte utviklingstrinn og til pleiebier som både var levende eller drept ved frysing.


Testene av luktesans ved hjelp av Y-formede rør, indikerte orientering ved hjelp av luktesansen til samme type verter ( arbeiderlarver i 5. utviklingstrinn og pleiebier), men midden var ikke tiltrukket av trekkbier som samlet pollen. Trekkbier har en spesiell lukt fra stoffet hexan, og ekstrakt fra trekkbienes hexan forstyrret varroaens evne til å lokalisere og angripe pleiebier som ble holdt fast. I Y-test røret, orienterte varroamidden seg mot lukten av nykrøpne bier ( under 16 timer gamle) når alternativet var en luftstrøm uten lukt. Kunne midden velge mellom lukten av nykrøpne bier og ammebier, valgte den ammebiene. Varroa kan trolig registrere forskjell i styrkeforholdet av luktstoffer for å kunne velge mellom å angripe voksne bier eller pleiebier i kuben. Hvordan nykrøpne bier lukter, kan virke som første trinn i å søke seg fram. Da voksne bier også oppsøker nykrøpne bier, blir det enklere for midden å finne ungbiene. Disse eldre biene skiller ut et attraktivt duftstoff som er med å lede midden til bl.a. pleiebier.

PÅ SPORET AV DUFTSTOFFER SOM GIR HÅP.
En rekke forsøk er utført for å teste middens orienteringssans på forskjellige signalstoffer (semiokjemikalier – tiltrekningsstoffer/feromoner). Signalstoffenes oppgave er å etablere kontakt mellom insekter av samme art eller mellom insekter av forskjellige arter. Dette er testet utført av forskere i forskjellige forskermiljøer. (Kraus 1993, 1994; Rosenkranz 1993; Zetlmeisl and Rosenkranz 1994; LeDoux et al. 2000; Nazzi et al. 2001; Calderone and Lin 2001; Aumeier et al. 2002; Calderone et al. 2002). De har brukt enkle Petriskåler og spesielle glassplate analyser. Disse studiene har vist at varroa orienterer seg mot lukt fra larver og voksne individer i forskjellige utviklingsstadier. Forsøk der man har brukt deler av bienes og larvenes kroppsoverflate som signalstoff, har vist at man enkelt kan styre middens bevegelser. Midden kan også styres på samme måte med larvefôr. Andre forskere har påvist en delvis gjennomtrengelig membran hos midden som fungerer som et sanseområde med evne til å vurdere styrken på duftstoffene. Dette området har vært brukt for å vurdere hvordan midden beveger seg eller kan styres når sanseområdet blir stimulert med forskjellige stoffer. (Rickli et al. 1994; Donze’ et al. 1998). Forsøkene har gitt oppsiktsvekkende resultater ved at midden utvilsomt kan styres ved kombinasjonen av rettkjedede hydrokarboner eller ikke-aromatiske alkoholer og aldehyder ekstrahert ut fra larver eller kokonger fra vokstavlene.

NOEN LUKTER TILTREKKER, NOEN LUKTER SKREMMER. ENKLE TEKNIKKER.
Forskjellige teknikker er brukt for å studere varroaens evne til å oppdage duftstoff i lufta fra bier og larver i riktig alder. Le Conte et al. (1989) brukte en 4-armet olfracometer for å vise at varroa foretrekker å søke i retning av levende dronelarver, ekstrakter fra droner og fettsyre esteres metylpalmitat, etylpalmitat og metyllinoleat. Rickli et al. (1992) fant at varroa på ei servokule (link: https://agresearchmag.ars.usda.gov/2003/feb/pest/) beveget seg i rett retning mot luftstrømmer som enten hadde lukt fra levende larve, voksne bier, ekstrakt fra larver eller lukt fra palmitinsyre, men viste bare en svak respons på stoffet metylpalmitat.
Kjemiske stoffer i bienes feromoner virker også inn på varroamiddens evne til å finne en vert å snylte på. Ved å bruke «voksrør valgtest» og Y-rør tester, viste Kraus (1990) at lukt laget av giftkjertelen og de kjemiske enkeltstoffene i bienes alarmferomon, skremte varroamidden.

Forskerne Hoppe og Ritter (1988) viste ved bruk av same type tester at grunnen til at varroa velger voksne bier av en viss alder, kan skyldes at varroamidden avskyr lukta fra Nasanovkjertelen (kraftig duftkjertel i enden av bakkroppen) eller den eteriske oljen Geraniol som er en av komponentene duften fra kjertelen inneholder.
Varroamidden er tiltrukket av dronelarver ved at disse skiller ut metyl- og etylestere av rettkjedede fettsyrer, spesielt metylpalmitat. Disse estrene ble ekstrahert fra dronelarver ved hjelp av løsemidlet n-hexan og ble identifisert ved hjelp av kromatografi og massespektrometrianalyser. Hvordan midden reagerer på stoffene ble vurdert ved bruken av 4-armers luftstrøm olfaktometer. (Le Conte et al. 1989).
Varroamidd foretrekker voksne bier av en viss alder fordi midden lett forflytter seg fra nykrøpne bier over til bier som aldersmessig er i pleiebie stadiet som da vanligvis er i aldersområde 3 til 12 dager gamle. Disse biene foretrekkes framfor de som er eldre. (Kraus et al. 1986; Le Conte and Arnold 1987; Kuenen and Calderone 1997). Fordi varroa ikke har øyne og syn (Bruce 1997), må den stole på stimuli som ikke er synlige for spesielt å finne larver av droner og arbeidere. Inne i kubemiljøet er trolig semiokjemikalier (duftstoff som brukes for signalisering) som sansynligvis gir disse signalene til midden. Et alternativ for varroakontroll er derfor å bruke disse signalstoffene som da enten kan brukes til å forstyrre midden i letingen etter larver eller å fange en viss andel midden i kuben. Da varroa er spesielt nøye på hvilke larver og voksne bier som blir valgt, tyder det på at midden bruker kairomoner for å lokalisere og parasitere larver og voksne bier. (Pernal et al. 2005).
Kommentarer: Etter å ha oversatt denne artikkelen, tror jeg det er håp for en annen angrepsvinkel enn bruk av akaricider og organiske syrer. Et bifolk bruker masse kjemiske signalstoffer som en del av språket i kuben. Det er dette språket varroamidden har greid å tolke og bruke til sin fordel. Kan språket også brukes til å redusere middens liv i kubene? Mye kan tyde på det fordi varroa gir så kraftig respons på enkelte stoffer. Men noen enkel jobb blir det ikke å løse problemet så lenge biene bruker de samme duftstoffene hele tiden. Forskningen er forsiktig med bastante påstander, og utviklingen av effektive løsninger vil ta tid.

SAKSET FRA NORSK HOBBYBIRØKT. GÅ INN PÅ LINKEN OG BLI MEDLEM OG LÆR MER OM BIER: https://www.facebook.com/groups/313556729403141/pe...

REFERANSER.
https://www.beeculture.com/a-closer-look-varroa-mite-orien…/
https://www.ncbi.nlm.nih.gov/pmc/articles/PMC5305104/

Kromatografi: https://www.bioingenioren.no/…/en-kromatografisk-revolusjon/

Nasanow kjertelen: https://en.wikipedia.org/wiki/Nasonov_pheromone

Video:
Utvikling av varroa: https://www.beeculture.com/a-closer-look-varroa-mite-orien…/
https://www.youtube.com/watch?v=a2vg59Snt6c
Amerikansk strategi mot varroa: https://www.youtube.com/watch?v=km541EtCjbY

Bilder: Google

BIENES FANTASTISKE ØYNE.

HVORDAN SER BIER OG HVA SER DE?

Det vanskeligste er å forklare kompliserte ting på en enkel måte. I artikkelen nedenfor er det noen få begreper som er kompliserte, ellers er ting forsøkt beskrevet så enkelt som mulig. Bruk tid på å forstå bienes syn så vil du også forstå mer av biene og ikke minst hvordan de kan oppnå slike ekstreme resultater som de gjør. Biene får nemlig ekstremt mye hjelp til jobben, hjelp som du ikke kan se at de får, men kan lære om her. Artikkelen er skrevet for FB-siden "Norsk Hobbybirøkt". Der finner du masse interessant stoff om bier. Klikk på denne lenken og bli medlem https://www.facebook.com/groups/313556729403141/

HVA ER EGENTLIG FARGER?

Vi skal ikke pløye dypt i begrepet lys og farger, men litt må forklares. Lys er den elektromagnetiske energien vi kan se, og lys går i bølger og lysets bølgelengde blir oppgitt i nanometer (nm). Når lyset treffer en gjenstand, kan lysbølgene absorberes eller reflekteres, og reflekteres lyset, oppfattes det som farger. Mennesker ser i lysbølgeområdet 700 til 400 nanometer. Bienes syn er hovedsakelig i 600 til 300 nm-området. Ultrafiolett lys (UV-lys) finnes i området 400 til 300 nm og er utenfor vårt «synsfelt».
Vi ser med andre ord ikke alltid det samme som biene.
UV-lys betyr mye for bier. Forsøk har vist at dersom det ultrafiolette lyset blir fjernet, vil biene miste interessen for å samle nektar og blir i kubene til sult og undergang tvinger de ut. Kanskje oppfatter de dag som natt uten UV-belysning? Ultrafiolett lys som også går tvers igjennom skydekket må være avgjørende for bienes evne til å finne nektar. Bier ser ikke den samme blomstfargen som vi gjør, men det skal vi komme tilbake til.
Se denne videoen: https://www.youtube.com/watch?v=N1TUDFCOwjY

BIENES VIKTIGE JOBB.

Det amerikanske landbruksdepartementet anslår at 80% av all pollinering i USA er utført av bier, og derfor ser forskerne på biene som en helt avgjørende art for landbruket. Uten bier vil økosystemet kollapse. Det vi ser nå, at insekter og bier dør og at kubene forlates tomme, er en ekstrem trussel mot menneskers tilgang til nok mat og opptar forskere over hele verden.
Minst 90 kommersielt dyrkede avlinger er avhengig av pollinering av bier for å gi resultater. Hvor viktig er da bienes pollineringsjobb? Spør en som produserer mandler. Uten bier, ingen mandler! Vekster som epler, blåbær, kirsebær, avokado, agurker, løk, grapefrukt, appelsiner og gresskar ville heller ikke være å få tak i uten bier, og dette er bare en brøkdel av det vi spiser som biene direkte eller indirekte har en snabel bort i. Bier er derfor den viktigste artsgruppe for pollinering i insektsverdenen. Og deres hemmelige våpen, er synet.
Se videoen: https://www.youtube.com/watch?v=Cx6eaVeYXOs

BIENES SPESIELLE SYN.
Bienes syn har lenge fasinert forskningsmiljøene. For hundre år siden beviste forskeren og Nobelprisvinneren Karl von Frisch at bier kan se farge. For at mennesker skal kunne se farger, må pigmentene i overflaten på en gjenstand ta i mot og reflektere lyset slik at øyet vårt kan fange det opp. Øyet oppfatter så den reflekterte delen av lyset som farger. Blomstene bruker sine sterke farger til å tiltrekke seg bier og andre insekter for pollinering, og de sterke fargene leder insektene til nektaren. Det er grunnen til at blomstenes kronblader vanligvis har andre farger enn bladene på plantens stilk.

Selv om mennesker kan se flere farger enn biene, har bier et mye bredere fargesyn. Deres evne til å se ultrafiolett lys gir dem en fordel når de leter etter nektar fordi blomstene er utstyrt med ultrafiolett guiding av biene og hjelper biene på en ekstremt effektiv måte å finne blomstens støvbærere og nektar. Mange ultrafiolette mønstre på blomstene er usynlige for mennesker, men kommer fram ved å bruke spesielle fototeknikker som registrerer blomstenes UV-merking for biene. Masse blomster har denne ultrafiolette guidingen som for oss bare kan ses ved hjelp av spesielt fototeknisk utstyr. Se bilde av bl.a. Løvetann nedenfor der UV-merkingen i blomsten er avslørt.

TRIKOMATISK – TRE FARGERS SYN.

Som oss mennesker er bier trikromatiske - de ser tre primærfarger, det vil si at vi har tre fotoreceptorer/staver i øyet og alle våre fargekombinasjoner er basert på registreringen av tre farger. Mennesker baserer sine fargekombinasjoner på rødt, blått og grønt, mens biene trikomatiske farger er blå, grønn og ultrafiolett lys. Rødt som vi ser, har ikke biene en fargereseptor for, og de kan derfor ikke se denne fargen som annet enn svart. Men likevel kan de se rødlige bølgelengder, som f.eks. gul og orange. De kan også se blågrønn, blå, lilla og "bi-lilla" som er en kombinasjon av gul og ultrafiolett lys, i et bølgeområde som mennesker ikke kan se. Forskerne mener at de mest tiltrekkende fargene for bier sansynligvis er lilla, fiolette og blå. Blå er spesielt interessant fordi fotograferes blomster med kamera som kan gi ultrafiolette bilder, finner vi at blomster som ser f.eks. gule ut, er UV-blåmerket for bienes skyld.

HURTIG FARGEOPPFATTELSE

Bienes reaksjonsevne på farger er ulikt vårt fargesyn på flere måter. De kan oppfatte farger mye raskere enn oss. Bier har den raskeste fargeoppfattelsen innenfor dyreverdenen, hele 5 ganger raskere enn menneskers. Denne evnen til ekstremt rask oppfattelse av blomstenes signalfarger har de god bruk for – ikke minst når de flyr for da går jo alt forbi dem så fort. Så mens vi kanskje har problemer med å skille en blomst i en gruppe fra en annen, gjør ikke bier det. De ser hver enkelt blomst tydelig i fart og treffer eksakt når de lander.
Om vi kjører på en motorvei med blomster i veikanten i kort avstand fra bilen, kan vi ikke skille blomstene fra hverandre. Bilen beveger seg så fort at fargene blir et flimrende kaos av farger for øyet. For biene flimrer ikke fargene når de flyr fort, og blomstene framstår tydelige. Derfor regner man med at biene ser ting som beveger seg tydeligere enn ting som står i ro, og at bier kan pollinere blomster som er i bevegelse eller unngå å bli truffet om vi forsøker å slå etter dem fordi oppfattelsen via øynene er så mye raskere enn vår.
Biene ser best mens de flyr, og ved at de har dybdesyn og ser tredimensjonalt, kan de også bedømme avstander med stor nøyaktighet. Det de har sett, kan de formidle i kuben med dans til andre trekkbier slikt som retning og avstand til gode trekkområder.

FARGEFORANDRING – IRIDESCENCE.

Noen blomster har kronblader som skifter farge avhengig av hvilken vinkel man ser på de fra. Dette kalles iridescence og kan også sees på sommerfuglvinger alt etter hvordan lyset kommer inn på vingene. Iridiscence er ofte i UV-området som gjør at vi ikke kan oppfatte det. Men det kan biene. De ser de skinnende kronbladene og forbinder dem med nektar. Slik blir attraktive farger viktig for pollineringen.

BIENE HAR 5 ØYNE – VISSTE DU DET?


Bier har fem separate øyne og to forskjellige typer øyner med vidt forskjellige funksjoner. Biene har 3 små øyne forran på toppen av hodet som kalles ocelli og 2 fasettøyne til sammen fem. Ordet ocelli kommer fra det latinske ordet "ocellus" som betyr lite øye. Disse små øynene har bare ei linse hver og hjelper bia i å fly stabilt og navigere riktig. De gjør det mulig for biene å bedømme lysintensiteten og orientere riktig. Ved hjelp av disse spesielle øynene, kan biene se ultraviolett lys som hjelper med å oppdage blomster med UV-markører.

FASETTØYNENE.

Bier har to store sammensatte fasettøyne (compound eyes), et på hver side av hodet. Disse fasettøynene er fantastiske eksempler på naturens ingeniørkunst. Øynene består av tusenvis av små linser, fasetter, som sitter ytterst på toppen av rør som går innover i øyet. Hver av disse fasettene dekker en liten del av insektets synsfelt. Når synsinntrykkene kommer fra fasettene, danner bienes hjerne et mosaikklignende bilde med sekskantmønster basert på hva hver fasett ser. Arbeiderbier har 6 900 fasetter i hvert øye, og droner har 8 600 fasetter. Ikke merkelig at bier ser godt.
Bier er i stand til å se farger fordi hver av disse fasettrørene inneholder 8 celler som reagerer på lys. Fire av cellene er mottakere av gul-grønt lys, tre er mottakere av blått lys og en celler er mottaker av ultrafiolett lys.

BIENE SER POLARISERT LYS.

Men bienes supersyn greier mer enn å se farger. Biene kan også se polarisert lys. Om man slår på taklyset i stua, skinner lyset i alle retninger, men noe av lyset går også som rette stråler i en retning. De rette strålene kaller vi polarisert lys, og disse rette lysstrålene ser biene, men vi ser de ikke. Utendørs kommer det polariserte lyset inn fra atmosfæren, og bienes øye kan analysere dette polarisasjonsmønsteret i lufta over dem. Mønsteret blir til et kart eller til bienes GPS, om du vil - et mønster som biene navigerer etter både ut fra kuben og hjem igjen.

UV-LYS VIKTIG.

Sollyset har også masse ultrafiolett lys i seg. For bienes evne til å samle nektar er det helt avgjørende at de ser UV-strålingen som også trenger gjennom skydekket.

Evnen til å oppfatte UV-merking på blomstene, forklarer f.eks. hvordan de kan finne fram til de rette blomstene i et område med bare hvite blomster. Biene ser nemlig ikke bare hvite blomster, men blomster med tydelig UV markører og søker mot disse UV-flekkene så raskt de kan. Selv om blomsten ikke har pene farger slik vi ser de, betyr det ikke at biene synes det samme. Nylige studier viser nemlig at ugress har stor formeringssuksess fordi insektene synes plantene er svære attraktive.

KAN ØKOSYSTEMET EKSISTERE UTEN BIENE?

Pollinering er viktig for alt voksende plantemateriale på kloden og betyr svært mye for verdensøkonomien. Bidraget til verdensøkonomiene er svimlende. I USA er avlingene som biene har bidratt til anslått til en verdi av 14,6 milliarder dollar. Og USA er jo bare en liten del av verden, så betydningen av bienes jobb er ikke til å kalkulere. Med sitt utrolige syn kan biene pollinere planter med stor nøyaktighet. Overskyet himmel er ingen stor utfordring for deres syn. Det kan se hva vi ikke kan se, og på grunn av disse evnene og den jobben de gjør, er biene klodens viktigste pollinatorer og avgjørende for at økosystemet skal kunne fungere.
Leste du hele denne artikkelen? Merk den med «Liker». Slik kan vi se hvor mange som er villige til å lese lange artikler på FB og ikke bare de korte og mer overfladiske. Kanskje det ikke er bryet verd å bruke så mye tid på en slik artikkel? Kommenter gjerne.
Kilder:
https://www.beeculture.com/bees-see-matters/
https://www.vitensenteret.com/nb/mod377
https://www.shutterstock.com/
https://no.wikipedia.org/wiki/Fargesyn
https://no.wikipedia.org/wiki/Fargesyn

https://www.youtube.com/watch?v=N1TUDFCOwjY

KAN BIER KOMMUNISERE MED LYDER? INTERESSANT FORSKNING VISER AT DE KAN!

Først litt om lyd.

Lyd som vi kan sanse ved hjelp av hørselen, er trykkvariasjoner (bølger) i luften som sprer seg i luftmolekylene. Lyd er energi som må ha et materiale (luft, metall, vann etc.) å spre seg i. Ta en stein og kast den i et stille vann og se hva som skjer: Energien i steinkastet som stammer fra armen din, treffer vannflata og det blir et plask! Energien skaper en ringbølge rundt steinen som sprer seg som ringer/bølger i vannet og beveger seg utover fra der steinen landet til bølgevirkningen forsvinner. Lyd-energi kan forklares på samme måte: Energi i form av molekylsvingninger skapes og forplanter seg i lufta som bølger i vannet og når vårt øre. Signalene går til hjernen og blir tolket. Lydbølger måles i Herz, som er antall lydsvingninger pr. sekund. Øret vårt kan oppfatte fra 20 til 20.000 svingninger pr. sekund. Over og under dette frekvensområde, kan vi mennesker ikke oppfatte lyd. Lyd må ha et materiale å spre seg i, og jo kortere avstand det er mellom molekylene i materiale, jo raskere går lydbølgene.

  • Luft: 340 meter/sekund
  • Vann: 1400 meter/sekund
  • Treverk: 3500 meter/sekund
  • Stål: 5000 meter/sekund

BIER OG BRUK AV LYD.

Lyd kan sendes gjennom luft som bølger eller som vibrasjoner eller svingninger i faste stoffer, og samlet kalles dette for vibrasjonsakustikk. Vibrasjonsakustikk spiller en viktig rolle i kommunikasjonen mellom biene i en bikube. I lang tid trodde man at biene var døve for lyd (Goodman 2003), men det har vist seg at bier kan registrere lyd og tolke signalene (Towne and Kirchner 1989). Man har greid å kartlegge bienes registrering av luftbåren lyd og hittil funnet at de oppfatter lyd i frekvensområdet 10 til 500 Herz. Bier lager lyd med frekvens godt under 10 Herz og over 1000 Herz (McNeil 2015), men hvor mye av dette de oppfatter, er man usikre på. De har et organ inne i antennene som heter Johnston organet. Dette organet er et sanseorgan som fanger opp lydbølger og omgjør signalene til nerveimpulser som sendes til hjernen.

Bier lager ikke lyd bare ved å slå med vingene, men også ved å bruke selve vingemusklene. Vingemusklene blir naturligvis brukt ved flyvning, men de kan frikobles fra vingene i framkroppen for produksjon av varme å lage lyder med, og det gjør de. Dette gir gode muligheter for lydsignaler.

Det viser seg nemlig at bidansen på tavlene ikke bare er bevegelse i 8-tallsmønster med informasjon om solvinkler og distanser, men ren kommunikasjon med lydbølger og vibrasjoner.

I 1989 undersøkte Towne and Kirchner bienes oppfattelse av lyd. De brukte en kombinasjon av lyd og svake elektriske støt. Biene lærte å unngå strømstøt ved å forlate underlaget når et lydsignal ble gitt, for etter signalet ble underlaget gjort elektrisk. Konklusjonen ble da at biene kunne høre luftbåren lyd.

Et nytt forsøk (Kirchner et al. 1991) trente biene til å svinge til høyre eller til venstre når de kom inn i en fôrautomat. Hvilken vei de skulle svinge for å få mat, ble styrt av lyd. Metoden ble brukt for å finne ut hvilket frekvensområde biene kunne høre. Forsøkene viste at bier hører luftbåren lyd opptil 500 Herz med følsomhet nok til å oppfatte lydene fra ei dansebie (Kirchner 1993). Samme treningsteknikk ble brukt til å finne ut hvilke sensoriske strukturer som biene oppfanger lydsignalene med (hår, antenner, kroppsdeler osv) (Dreller and Kirchner 1993a). Sensoriske strukturer for å fange opp lyd på kort avstand, trodde man var hår på bikroppen og antennene. Bier som hadde lært seg å reagere på lyd ble deretter manipulert ved at man fjernet en eller begge antennene eller dekket til et visst ledd i antenna eller fjernet visse hår på kroppen(Kirchner 1993). Disse forsøkene viste at biene mottar lydsignaler med et organ, Johnston-organet (Dreller and Kirchner 1993a), som ligger inni antennene.

JOHNSTON-ORGANET, BIENES ALTERNATIV TIL VÅRT MELLOMØRE? Johnston-organet inni antenna, (fig. 1a) er en samling sensorceller som er følsomme for vibrasjoner. Johnston-organet er plassert i leddområdet i antennas andre del, Pedicel, (se bildet) og registrer vibrasjoner iytterste antennedel (flagellum)(Towne 1994). Ytterste antennedel kan registrere bevegelser ned til 20nm ( 20 milliardedels meter) og er følsom for lavfrekvens lyd i området 265-350 Herz. Organet har 300 nerveceller som omformer mekanisk vibrasjon til nerveimpulser som sendes videre for tolkning i hjernen. (McNeil 2015). Johnston-organet og antennene er svært viktige under flyvningen.

«DANSEBIELYD» Lydfeltet som dannes nær dansende bier ble undersøkt med to mikrofoner plassert i forskjellige vinkler i forhold til den dansende bia (Michelsen et al. 1987). Forsøkene viste at lydene under dansingen er produsert av vingene som fungerer som to speilvendte lydgivere. I nærheten av bakkroppen (abdomen) er lydbølgene i luftrommene over og under vingeplanet helt ute av fase. Langs vingekantene, fant forskerne et sterkt felt med et fenomen man kaller akustisk kortslutning, et roterende lydfenomen der lyden vil gå rundt vingen tilbake til der den ble dannet. Et område med svært intens akustisk kortslutning er påvist tett på kanten på vingene der en trykkgradienten på ca 1Pa/mm (trykkforandring pr. distanseenhet) ble observert i 90 graders vinkel til vingeflatene. Trykkgradienten driver en luftstrøm med styrke ca 1m/sek.

Se denne videoen om selve orienteringsdansen: https://www.youtube.com/watch?v=1MX2WN-7Xzc

TOLKNING AV DANSEBUDSKAPET. Biene som tolker dansebevegelsene, sier oss mye om egenskapene på det akustiske lydfeltet rundt danseren: Følgerbier plasserer nemlig sine antenner i sonen med maksimal akustisk kortslutning der luftpartikkelbevegelsene er mest intense. Disse observasjonene kan bety 1) at følgerbier forsøker å unngå å blande budskapene som kommer med lydbølger fra andre dansebier i nærheten og 2) sier noe om hvordan følgebiene kan innhente navigasjonsinformasjon fra det akustiske feltet som danseren skaper nærmest bikroppen.

En rekke fenomener ble oppdaget på et så komplisert lydteknisk nivå at vi ikke skal komme inn på det her. Informasjonen finnes i referansene nederst.

Lite lyd ble registrert rundt danserens hode, og danserens vaggebevegelse skapte i seg selv 12-13 Herz målt med en stasjonær måler, og denne vaggelyden i seg selv er en del av hele dansebudskapet.

Som vi har sett bruker trekkbiene en vaggende dans for å informere andre trekkbier om retningen og avstanden til steder med nektar eller pollen. Lyd og strømmer av luft som dannes av danserens vinger i tillegg til vibrasjoner dannet av musklene inne i framkroppen (Thorax), er tydelige tegn som bidrar til at budskapet blir oppfattet og forstått. Hvordan biene tolker budskapet og omdanner det til handling i form av søk i terrenget, er det manglende forståelse av.

LYD OG VIBRASJONER TOLKES I HJERNEN. For å forstå hvilke nerveoverføringer som er inne i bildet ved bienes dansekommunikasjon, ble anatomien i antennene og selve Johnston-organet analysert (Tsujiuchi et al. 2007). Man så på de delene av antenna som fungerer som mottakere av signaler og deres evne til å omdanne de til nervesignaler for transport til hjernen. Bienes Johnston-organ består av 300-320 scolopia, som er sammensatte nerveceller med forbindelse til ca 48 hud-dekte «knapper» plassert rundt hele overflaten av antenneleddet Pedicel (se bildet). Hver av de 48 scolopia inneholder følsomme nerveceller. Den ytterste delen av antenna, flagellum, som biene bruker i direkte kontakt på dansebias kropp og i det nærmeste feltet rundt den, er spesielt følsom for lavfrekvens lyd og har forbindelse med Johnston-organet. Lyd i området 265-350 Herz, oppfattes ikke av flagellum. Likevel mener forskerne at biene som følger dansebia kan oppfatte både de lavfrekvense lydene på 12-15 Herz og de korte vibrerende pulsene dansebia lager med vingene der det dannes både luftstrømmer og lyd med høyere frekvens. Vingene lager en luftstrøm med styrke 1m/sek i pulser med varighet 20 millisekunder og med frekvens 200 til 300 Herz. Impulsene som fanges opp av Johnston-organet, sendes videre til hjernen for tolkning.

VIBRASJONER EN DEL AV SPRÅKET. Arbeiderbiene kommuniserer også ved hjelp av vibrasjoner i underlaget som vanligvis er voksbygg. Disse vibrasjonene oppfattes av vibrasjonsfølsomme organer i beina (fig.1B i tegningen over). Prøv å legge øret inntil kuben og knips i kubeveggen. Du lager en vibrasjon i kubens materiale som oppfanges av bienes føtter. Så hører du reaksjonen, er biene i live – de bruser. Vibrasjonene blir tolket og omdannet til nerveimpulser og overført til nervesystemet (Hunt og Richard 2013).

Når dansebia signaliserer både ved hjelp av vingene, vaggende kroppsbevegelser og kraftige muskelbevegelser i framkroppen (thorax), overføres sterke vibrasjoner fra framkroppen via beina og ned i vokstavlene. Disse vibrasjonene er sterkest når vrir framkroppen kraftig sideveis i en bue i forhold til bakkroppen (Hunt og Richard 2013). Det er påvist både loddrette og vannrette vibrasjoner i vokstavlene alt etter beinstillingen på de dansende biene (Sandeman et al., 1996, Rohrseitz og Kilpinen 1997).

Dansende bier er vanligst på vokstavler med helt utbygde celler, i forhold til avkortede eller ikke utbygde celler. Dans på utbygde tavler med åpne celler tiltrekker seg raskt trekkbier som er arbeidsløse, noe som kan tyde på at strukturen og tettheten i tavlebygget har sammenheng med signaloverføringen (Tautz 1996). Selv om vibrasjoner i vokstavlene under dansen overfører informasjon fra danseren til biene som observerer, kan ikke vibrasjonene i vokstavla gi nøyaktig informasjon om hvordan danseren beveger seg, slik som vinkler, retning eller hastighet (Nieh og Tautz 2000) og blir derfor bare et supplement til selve dansen.

Av andre dyr som kan kommunisere ved hjelp av lavfrekvent lyd i området 15 til 35Hz, er elefanten et godt eksempel. Den sender lydbølger ned i bakken i alle retninger som andre elefanter fanger opp flere kilometer unna.

ET SAMMENSATT DANSESPRÅK. Dansespråket biene bruker består da av både selve 8-tall dansen med sine karakteristiske vaggebevegelser, lavfrekvent lyd fra 12 til 15 Herz, hurtige og korte vingebevegelser som varer noen millisekunder, luftstrømmer med fart 1 meter pr. sekund, vibrasjoner i selve bikroppen, lydbølger i frekvensområdet 200 til 350 Herz og sterke vibrasjoner som overføres til vokstavlene ved hjelp av beina. Alt dette skjer på en gang. Ikke rart at biene samler seg rundt den som har noe å fortelle.

Se denne videoen og hør lydsignalene som bia avgir mens den overlater lasten av nektar til ei husbie. Selv ved lossing, kan den signalisere avstander uten å danse.

DRONNINGENE SIGNALISERER MED LYD. De mest kjente lydene for birøktere bortsett fra bier i flukt, er kanskje tutingen og kvekkingen som dronningene lager i forbindelse med sverming. Disse signalene er også sterke vibrasjonssignaler i vokstavlene i tillegg til de lydene som kan høres flere meter fra kuben. Arbeiderbiene har også et stopp-signal som er kjent (Nieh 1993). Alle disse signalene ligger i frekvensområdet 200-500Herz (Michelsen et al. 1986ab).

Video: Krøpet dronning tuter til innesperrede dronninger. Se på slutten hvordan arbeiderne signaliserer med vibrasjoner gjennom veggen inn til ei innesperret dronning:

Video: Hør arbeiderbier signalisere til hverandre:

KOMMENTAR: Internasjonale forskningsrapporter om bier oversatt til norsk, er det lite av. Kanskje kommer det av at mye at det som det forskes på er krevende stoff for oversetteren som vanligvis ikke er inne i faget.

Stykket ovenfor er hentet fra forskjellig stoff og egne kommentarer. Noe av stoffet har vært så komplisert å oversette (masse vitenskapelige faguttrykk bl.a. innen lydteknikk, biers anatomi og oppbygging av nerveceller) at forenklinger har vært nødvendig. Håper likevel artikkelen kan vise hvor fantastiske biene er. Selv om vi skriver 2018 og bier er den art på jorda det er forsket mest på bortsett fra menneske, så har vi fortsatt mye igjen før vi har full oversikt over dette insektet. Kanskje får vi aldri full oversikt, og det er trolig det beste.

Artikkelen er sakset fra Facebooksiden Norsk Hobbybirøkt . Gå inn og bli medlem!

Kilder:

https://snl.no/lyd

https://www.beeculture.com/a-closer-look-sound-generation-and-hearing/

https://en.wikipedia.org/wiki/Seismic_communicatio...

​TEMPERATURREGULERING I VINTERKLASEN.

Nå har alle birøktere her til lands biene sine «i hus», og dersom vi har gitt de nok vinterfôr, kan vi med god samvittighet smøre oss ei skive med sommerhonning, selv om honningen er «stjålet» fra kuben. Mens vi tygger på brødskiva, kan vi gruble over hva som skjer inni kubene nå om dagen. Har biene full kontroll der inne?

Allerede ved utetemperatur +14 grader, kan man se antydning til at biene samler seg i en fortetning, men er ikke kommet i vintermodus enda og beveger seg rundt og gjør forskjellige oppgaver. En del utflukt er det naturligvis ved denne temperaturen. Ved denne utetemperaturen er det ikke uvanlig at senteret for fortetningen inneholder dronninga og en del yngel i forskjellige stadier. Temperaturen i yngelområdet kan biene regulere på forskjellige måter.

Fortetningen ved denne utetemperaturen er ikke en homogen klase, men en relativt åpen struktur med et skall mot kantene og åpen inni slik at biene som steller dronning og yngel kan bevege seg ganske fritt. Etter hvert som daglengden blir kortere og temperaturen synker, forsvinner yngelen fra tavlene.

Når temperaturen ute synker, danner biene en tettere klase som holdes varm ved at biene vibrerer med vingemusklene. Dette forbrenner kalorier fra vinterfôret og produserer varme. Samtidig kan biene trekke sammen klasen eller utvide den, alt etter om de ønsker å redusere luftstrømmen gjennom klasen eller øke den. Om yngelleiet f.eks. på våren blir for kaldt, trekker biene seg sammen rundt yngelen for å redusere gjennomstrømningen og holde temperaturen på 34 grader.

Biene i ytterkantene av klasen blir vanligvis så kalde at de blir ubevegelige og ser døde ut. Disse stivnede biene i utkanten av klasen danner en ubevegelig vegg, men blir etter hvert presset innover i klasen av varme bier som tar deres plass i de ytterste rekkene. Slik bytter kubens bier på å takle de lave temperaturene som kan være rundt klasen. Når temperaturen ute synker til -5 grader eller lavere, starter biene inni klasen å bruse med vingene for å opprettholde varmen som vil holde temperaturen inni vinterklasen stabil. Selv ved denne temperaturen, sitter biene i ytterste delen av klasen ubevegelige og som døde og danner et isolerende lag.

En annen fascinerende måte biene kan regulere temperaturen på er å bruke «varmeapparatbier». De har evnen til å vibrere hele bakkroppen med kraftige muskler, og når de gjør dette, kan de presse kroppstemperaturen opp til hele 44 ºC som er 9 ºC over optimal kroppstemperatur. Disse «varmeapparatbiene kryper inn i tomme celler og kan ved sin intense muskelbruk greie å varme opp hele 70 celler pr. bie i områdene rundt der de er plassert.

Biene i en kube anstrenger seg ikke for å holde rommet rundt klasen varm. Det er derfor viktig at dette rommet ikke er for stort, for det fører til varmetap fra klasen over tid. Man mener det ikke er en direkte sammenheng mellom utetemperaturen og størrelsen på vinterklasen, men man ser at en markert økning av utetemperaturen, gir en betydelig endring i størrelsen på vinterklasen og den mengden varme som produseres.

Bier i vinterklase trenger hele tiden tilførsel av karbohydrat til varmeproduksjon, og etter hvert som tiden går, vil biene bevege seg sakte gjennom tavlegatene til lagret vinterfôr. Om biene kommer i områder uten fôr, kan de sulte. Er det da et lite bifolk med lite bier i klasen og de beveger seg inn i et hjørne, kan man se at de ikke greier å holde temperaturen opp og samtidig forflytte seg tilbake til fôrreservene. Resultatet blir ofte at de dør.

Innskrenkning av yngelrommet ved innvintring vil redusere behovet for å forflytte seg mer enn nødvendig. Plassen og antall rammer som skal holdes varme er da riktig i forhold til bimengden og belastningen ved å holde kuben varm blir minst mulig. Samtidig skal de rammene biene sitter på, ha nok fôr i seg til å holde gjennom hele vinteren.

Den optimale temperaturen i sentrum av en vinterklase er 35 ºC. Forsøk har vist disse dataene: Gjennomsnittstemperaturen midt i en vinterklase gjennom vinteren ble målt til 27 °C, og gjennomsnittstemperaturen i det ytterste laget ble målt til 9 °C. Den høyeste temperaturen målt i en vinterklase er 37,5ºC. Laveste temperatur som er målt inni en vinterklase er 12,8 ºC mens den laveste temperaturen biene i ytterkant av klasen kan tåle er 7,8 ºC. Noen kilder oppgir at bier i ytterste del av klasen kan tåle 6,7ºC.

Nå håper jeg at den første skiva med honning er fortært og at du fikk lyst på ei skive til med lys aromatisk sommerhonning. God fornøyelse!

Bli medlem av Facebook gruppa "Norsk Hobbybirøkt". Gå til https://www.facebook.com/groups/313556729403141/ og meld deg inn.

Kilder:

Beepods: https://www.beepods.com/honey-bees-survive-winter-regulating-temperature-cluster/

Honeybeesuite: https://honeybeesuite.com/temperature-regulation-i...

​HVILKEN ARBEIDSSTILLING FÅR DU I BIGÅRDEN?

Hobbybirøkt har mange positive sider ved seg, men skal man tegne et riktig bilde av birøkt, må man også ta med det negative. Birøkt er fysisk tungt, mye tyngre enn andre hobbyer som frimerkesamling????,presse blomster eller spikre fuglekasser. Skal du drive med birøkt de neste 10-15 årene, er det viktig at du tenker både på hvordan tunge kasser skal håndteres, men ikke minst hvordan du står og steller kubene. Feil arbeidsstilling kombinert med tunge løft, er oppskriften på ryggproblemer og skulderproblemer.

KOM DEG OPP FRA BAKKEN!
Bikubene bør stå på krakker eller paller som er tilpasset kroppshøyden din. Når du jobber i yngelrommet, skal du stå rimelig rett uten for bøyd rygg. Da kan du jobbe i mange timer og se gjennom et stort antall yngelrom uten ryggbelastninger. Ta også hensyn til hvor du kan sette fra deg kubens skattekasser. Er det nabokuber du kan sette skattekassene på, eller må du ha med deg en ekstra krakk til kassene? Må du ta 30kg tunge skattekasser fra bakkenivå og opp til høyde 1,5 meter eller høyere, er det en belastning man skal jobbe med å få redusert!
HVOR HØYT BØR KUBENE STÅ?
Jeg har funnet ut for min del med kroppshøyde 184cm at kubene må stå på krakker/paller med høyde minimum 40cm. kanskje burde de ha stått enda noe høyere, men så må jeg ta hensyn til at kubene ikke blir for høye å håndtere med fulle skattekasser på. Dette passer for meg, men om du er bare 160cm, må kubekrakkene tilpasses en god arbeidsstilling for deg.
BRUKER DU HELKASSER ELLER HALVKASSER?
Ei full helkasse med honning veier ofte 30-34kg og ei full halvkasse 18-22kg. Når norsk lov forbyr sekker, dunker osv. med vekt over 25kg, er det unødvendig å gå inn på hvorfor du skal bruke halvkasser i stedet for helkasser som skattekasser. Det er grunner til at 50kg mel-, sukker-, og saltsekker forsvant.
TA VARE PÅ HELSA DI.
Det er ingen arbeidsplass som takker deg spesielt fordi du ofret helsa di og av den grunn er langtidssykmeldt. Tunge løft og feil arbeidsstillinger i birøkten kan gi deg sykmeldinger på jobben som vil skape problemer både for deg og arbeidsgiveren. Hvorfor er det så viktig å nevne dette?
Jo, fordi det er så mange birøktere som sliter med rygg og skuldre. Samtidig blir man blind for hvordan man selv står og jobber. Ei full helkasse med honning er jo en gave fra biene, men 200 løft à 30kg, er et ryggproblem.

Sakset fra FB-gruppa Norsk Hobbybirøkt https://www.facebook.com/groups/313556729403141/ Klikk deg inn og bli medlem

Vis flere poster...

Kategorier:
Stacks Image 188243
Stacks Image 188246
Stacks Image 188251
Stacks Image 188254
Stacks Image 188259
Stacks Image 188262

Alle rettigheter reservert © NorskBirøkt.no

Utviklet av sirBull.com